Innstillingen til vitnesbyrdene

Innstillingen til Vitnesbyrdene

En tidlig uttalelse

«Jeg fikk se hvordan det var med dem som holdt fast ved budskapet for vår tid, men nektet å godkjenne Vitnesbyrdene, som er det middel Gud noen ganger har valgt til å undervise dem som kom på villspor. Det ble vist meg at når de gikk imot Vitnesbyrdene, gikk de ikke imot det svake redskap Gud talte igjennom, men mot Den Hellige Ånd. Jeg så at det ikke var så farlig å håne Guds redskap, men at det var farlig å nekte å ta imot Guds ord. Jeg så at når de var kommet på avveier, og Gud gjennom Vitnesbyrdene viste dem den feil de hadde gjort, og de nektet å ta imot hans undervisning, ville de bli overlatt til seg selv. De ville fortsette på villfarelsens vei, mens de selv trodde de var på sannhetens vei, og når de endelig ble klar over dette, ville det være for sent. Jeg fikk høre hvordan de i trengselens tid ropte til Gud: «Hvorfor viste du oss ikke at vi var kommet på avveier, så vi kunne ha kommet inn på den rette veien igjen og vært rede for dette?» Da sa engelen til dem: «Min Far veiledet dere, men dere ville ikke ta imot undervisning. Han talte gjennom Vitnesbyrdene, men dere nektet å høre på ham. Han overlot dere derfor til å gå deres egen vei, og nå høster dere resultatet.» - «To Those Who are Receiving the Seal of the Living God», 31. jan. 1849.

Trygg undervisning for endetiden

I de siste halvt hundre år har vi fått del i et vell av åndelig undervisning. Ved Den Hellige Ånd har Gud stadig advart og undervist oss, for å styrke vår tro på profetiens ånd. Denne formaning kom ofte til meg: «Skriv det jeg har vist deg for å styrke mitt folks tro på det standpunkt de har tatt.» Tiden som er gått og vanskelighetene vi har hatt, har ikke gjort undervisningen mindre verdifull. Mange års lidelser og forsakelser har stadfestet sannheten av Vitnesbyrdene. Undervisningen vi fikk i budskapets første tid, kan vi se på som trygg undervisning også for disse siste dager. De som forkaster dette lys og denne undervisning, har ingen rett til å vente at de skal kunne bestå når vanskelighetene kommer. Hvis vi studerer Heb 2 nøye, ser vi hvor viktig det er å holde fast på alle sannhetens prinsipper. - «Review and Herald», 18. juli 1907.

Ulike holdninger

Det vil snart bli gjort iherdige forsøk på å svekke troen på de vitnesbyrd Guds Ånd har gitt oss, og forvrenge innholdet av dem. De klare, tydelige budskap som siden 1846 er kommet til Guds folk, må være tilgjengelige for alle.

Noen av dem som engang stod sammen med oss i den felles tro, vil bli interessert i det andre kirkesamfunn lærer, for å kunne ha noe nytt og spennende når de taler til menigheten. De kommer til å føre falsk lære inn i menigheten, og for lettere å få andre med seg vil de påstå at de finner støtte for det hos Ellen White. ...

De som mener at det lys Herren har gitt oss, har liten verdi, vil ikke ha noen nytte av den undervisning Vitnesbyrdene gir.

Noen er åndelig blinde, og de vil derfor mistolke de budskaper Herren har gitt. Andre vil falle fra troen, de vil påstå at Vitnesbyrdene har liten verdi, og at de bare er et bedrag.

Noen vil gjøre narr av dem og motarbeide lyset Herren har gitt gjennom mange år. De kommer til å villede noen som er svake.

Men budskapene vil være til stor velsignelse for mange. Selv om de ikke er stilet til dem personlig, vil de få den hjelp de behøver, og lære å unngå de uheldige forhold som blir omtalt. ... Herrens Ånd vil veilede den som leser, og de mange som tviler, vil bli overbevist. Vitnesbyrdene vil i seg selv være nøkkelen til forståelse av budskapene, slik Guds ord er sin egen tolk. Mange vil være ivrige etter å studere budskapene med irettesettelser for det som er galt, for at de selv skal kunne finne den rette veien. ... Lyset vil stadig bli klarere, og Guds Ånd vil tale til hjertene. Bibelske sannheter blir enkelt og tydelig fremholdt i de budskaper Gud har sendt sitt folk siden 1846. Disse budskaper vil finne veien til mange hjerter, og mennesker vil bli gjenfødt. - Brev 73, 1903.

Faren ved å kritisere inspirerte budskaper

Noen setter seg opp som dommere over Guds ord. De hevder at enkelte avsnitt ikke er inspirerte, for de harmonerer ikke med deres innstilling. De får dem ikke til å stemme med deres filosofiske og vitenskapelige idéer, «den såkalte erkjennelse; med urette bærer den dette navn» (1 Tim 6,20). Noen har andre grunner til å forkaste deler av Guds ord. Fienden har gjort dem blinde. Men ingen har rett til å felle dom over Guds ord. Vi har ingen rett til hverken å godkjenne eller forkaste noen del av Bibelen. Når menneskene føler seg så kloke at de påtar seg å analysere Guds ord, da regner Gud deres visdom for dårskap. De som vet bedre, vil føle at de ingenting vet, og at det viktigste er å være villig til å lære. «Lær av meg,» sier den store mester, «for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler» (Matt 11,29).

De som venner seg til å kritisere og anklage, og frister andre til å gjøre det samme, bør være klar over at de går i Satans fotspor. Når det passer dem, bruker de Vitnesbyrdene som om de trodde på dem, og de siterer fra dem for å underbygge argumenter de gjerne vil ha frem. Men hvordan stiller de seg til lyset som rettes mot deres egne feil? Tar de da imot det? Når Vitnesbyrdene går imot teoriene deres, forkaster de dem.

Ingen har rett til å så tvilens ord som forgifter andre menneskers sinn og rokker tilliten til de budskaper Gud har gitt. Disse har vært med til å legge grunnlaget for denne bevegelsen og styrket den inntil denne dag med advarsler, irettesettelser og oppmuntringer. Til alle som setter seg opp imot Vitnesbyrdene, vil jeg si: Gud har gitt dette folk et budskap, og hans røst vil bli hørt, selv om dere ikke vil ta imot. Den motstand dere har skapt, har ikke skadet meg, men dere vil måtte stå til ansvar overfor Gud for det dere har gjort. Han sendte disse advarsler og denne veiledning for å føre sitt folk på den rette vei. Dere vil overfor ham måtte svare for deres blindhet og for å ha vært en anstøtssten for syndere.

«Til ordet og til vitnesbyrdet! Samtykker de ikke i dette, det folk som ikke har lysning av dag» (Jes 8,20). Selv Den Hellige Ånds verk på hjertet må prøves med Guds ord. Den Guds Ånd som inspirerte Bibelen, leder alltid til Bibelen. -Generalkonferensens rapport, 13. april 1891.

Uriktig bruk av inspirerte budskaper

En person som vi kaller B, kom den lange veien fra Michigan med et særskilt budskap til Ellen White. Han sa at Gud hadde kalt henne til den samme oppgaven som Moses hadde, og at han selv skulle ha Josvas stilling. Da ville det bli fremgang i arbeidet. Ellen White og han skulle samarbeide, og vi skulle forkynne budskapet med stor kraft.

I likhet med det som mange andre har gjort, tok denne mannen seg den frihet å blande en stor del av Skriften med sitt eget budskap, idet han siterte skriftsteder som han anvendte på syvendedags-adventistene. I min gjerning har jeg møtt mange slike personer. De velger seg ut en rekke skriftsteder som de anvender på Guds folk. B leste med høy og kraftig stemme de avsnitt han hadde valgt ut, og han erklærte at de passet på oss som et folk. Han sa at jeg måtte da se at han hadde rett, for han leste jo for meg fra Bibelen.

«Ja,» sa jeg, «du har valgt ut og satt sammen disse skriftstedene, men du er lik mange andre som har gjort det samme. Du forvansker Guds ord og får disse skriftstedene til å bety det du selv ønsker, men jeg vet at de ikke kan brukes i en slik sammenheng. Du og dine likesinnede setter sammen visse skriftsteder med sterke uttalelser og tilpasser dem deres egne teorier. Det er ingen sak å mistolke og misbruke Guds ord til å kritisere mennesker og forhold, og så innta den holdning at de som forkaster det budskap dere kommer med, forkaster et budskap fra Gud og derfor risikerer evig fortapelse.» ...

Av forskjellige brev jeg har fått, kan jeg se at når mennesker som B, som gjør krav på å være sendt av Gud, kommer til spredtboende søsken, vil de ofte bli tatt imot som om de virkelig var Herrens sendebud. Jeg får brev med inntrengende anmodninger om svar. Jeg vet at det er mange som bruker de vitnesbyrd Herren har gitt, etter sitt eget hode. De velger ut en setning her og en setning der, tar dem ut av den rette sammenheng og bruker dem slik det passer med deres egne teorier. Det er noen som da blir villedet. Hvis de hadde anledning til å lese disse sitatene i den sammenheng de egentlig står, ville de lett kunne se hva de virkelig betyr, og de ville ikke bli ført på avveier.

Meget av det som sies å være budskaper gjennom Ellen White, misrepresenterer henne og stiller henne i et falskt lys. De tillegger henne teorier som hun slett ikke går god for. Slike erfaringer gjør hennes arbeid vanskelig og krevende. Ryktene går fra den ene til den andre om hva Ellen White har sagt, og hver gang et rykte blir gjentatt, blir det stadig mer sensasjonelt. Hvis Ellen White har noe hun må ha sagt, så overlat det til henne selv å si det. Det er ingen som har fått til oppgave å være talerør for henne. ... Vær vennlig å la henne få frembære sitt eget budskap. Det vil komme i en mer korrekt form fra henne enn fra dem som bare sprer rykter om hva hun har sagt. - Manuskript 21, 1901.

Om å tvile på Vitnesbyrdene*

* Fra en tale ved generalkonferansen i 1883. Gjengitt i «Notebook Leaf-lets», The Church, nr. 6.

Når mennesker som sier at de er i tvil angående Vitnesbyrdene, finner feil i dem og forsøker å så tvil hos andre, kan du være sikker på at Gud ikke taler gjennom dem. De er fylt av en annen ånd. De som ikke vandrer varsomt, blir lett utsatt for tvil og vantro. De er smertelig klar over at deres liv ikke ville kunne bestå den prøve Guds Ånd underkaster dem, enten han nå taler til dem gjennom Bibelen eller gjennom Vitnesbyrdene. Istedenfor å ha nok med seg selv og forsøke å bringe sitt liv i overensstemmelse med evangeliets rene prinsipper, finner de feil og taler nedsettende om det middel Gud har valgt til å gjøre sitt folk rede til å bestå på Herrens dag.

Den som er kritisk innstilt, som ikke er villig til å innrette livet etter Bibelens krav, og som prøver å gjøre seg populær hos alle, vil lett trekke til seg slike som ikke er i harmoni med Guds verk. De som er omvendt og stadfestet i sannheten, finner ikke noe tiltalende eller gagnlig i et slikt menneskes innflytelse eller lære. Men de som er karaktersvake, som ikke har rene hender og hellige hjerter, som har uheldige vaner, som er ukjærlige hjemme og upålitelige i handel og vandel, vil samle seg om en slik person og glede seg over det som blir fremholdt. Alle kan, om de da ønsker det, se hva slags person det egentlig er, ved å betrakte dem som samler seg omkring vedkommende.

De som har mest å innvende mot Vitnesbyrdene, er gjerne slike som ikke har lest dem, likesom de som roser seg av at de ikke kan tro Bibelen, gjerne er mennesker som kjenner svært lite til hva den egentlig sier. De vet at den fordømmer dem og deres liv, og når de forkaster den, blir det lettere for dem å fortsette på syndens vei. - Utdrag av tale på verdenskongressen 1883.

Villfarelsen kan være besnærende

Villfarelse og vantro har noe ved seg som forvirrer og trollbinder sinnet. Når man viker av fra den trange sti, er det langt mer naturlig å nære tvil og vantro og unnskylde seg, enn det er å rense sjelen ved lydighet mot sannheten. Men når kallet til omvendelse så lyder, finner man seg så innviklet i Satans garn, lik en flue i edderkoppens nett, at det nesten synes å være håpløst å komme fri igjen, og det er sjelden et menneske i en slik situasjon klarer å komme løs fra den snaren fienden har lagt.

Den som engang har gitt uttrykk for tvil og vantro når det gjelder Guds Ånds vitnesbyrd, vil være sterkt fristet til å holde fast ved de meninger han har luftet overfor andre. Den slags teorier og meninger legger seg som en mørk sky over sinnet, og stenger sannhetens lys ute. Tvil som kommer av uvitenhet, stolthet eller synd man holder fast ved, binder sjelen med lenker som er meget vanskelige å løse. Kristus alene kan gi kraft til å bryte den slags lenker.

Guds Ånds vitnesbyrd blir gitt for å lede menneskene til Guds ord, som de har forsømt å studere. Hvis de ikke tar imot Vitnesbyrdene, stenger de Guds Ånd ute. Hva mer kan Gud da gjøre for å nå dem som vandrer bort fra ham? Hva mer kan han gjøre for å vise dem deres sanne tilstand?

De menigheter som har tillatt kritikk av Vitnesbyrdene, er svake og kraftløse. Det finnes predikanter som går inn for å vinne folk for seg selv. Hvis man forsøker å irettesette slike arbeidere, får man gjerne til svar at menigheten setter pris på dem.

Jesus sa: «For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.» Det er mange i dag som har en slik erfaring. Vitnesbyrdene forteller om nettopp de synder de ligger under for, derfor leser de dem ikke. Det finnes noen som helt fra sin ungdom har fått advarsler og irettesettelser gjennom Vitnesbyrdene, men har de fulgt lyset og omvendt seg? Det er meget langt fra det. De fortsetter i de samme synder, og de har de samme karaktermangler. Slike forhold skjemmer Guds verk og setter sitt preg på menighetene. Den oppgave Herren har gitt menigheten, blir ikke utført fordi enkelte medlemmer - særlig lederne - ikke vil ta imot veiledning og irettesettelse.

Det er mange som bekjenner seg til å tro Vitnesbyrdene uten å rette seg etter dem. En persons dårlige sider utvikler seg til det verre hvis de ikke blir rettet på, og den som ofte er blitt irettesatt uten at det har hatt noen virkning, blir en forherdet synder. Hvis du spør vedkommende: «Har Gud ikke advart deg gjennom Vitnesbyrdene for lenge siden?» så vil han svare: «Jo, jeg ble gjort oppmerksom på det gjennom et vitnesbyrd, men jeg trodde at det som stod der, ikke kunne stemme. Det jeg selv så, godtok jeg, men det jeg ikke kunne se noe galt i, regnet jeg med var en feiltagelse. Jeg godtok ikke irettesettelsen.»

De karakterfeil Gud gjorde sine tjenere oppmerksom på, men som de avslo å rette på, har i noen tilfeller kostet dem livet. De kunne ha fortsatt å leve og vært lysbærere. Gud ønsket at de skulle leve, og han sendte dem rettledning om hvordan de kunne bevare sin helse og sine åndsevner. Hadde de tatt imot Guds råd og levd slik han sa, ville de kunne ha vært gode talsmenn for sannheten, og de ville hatt tillit og respekt hos sine trosfeller. Men nå sover de i graven fordi de ikke forstod at Gud kjente dem bedre enn de kjente seg selv. Hans tanker var ikke deres tanker, og hans veier var ikke deres veier. Disse ensidige menneskene har satt sitt preg på arbeidet overalt de har vært, og de menigheter de har hatt ansvaret for, er blitt svekket.

Gud sender advarsler og irettesettelser til mennesker fordi han elsker dem. Han ønsker at de skal få del i den styrke han kan gi, at de skal ha sunne sinn og en god karakter. Da vil de kunne være et eksempel for Guds folk og lede dem nærmere himmelen. Da vil de kunne være med og bygge et hellig tempel for Herren. - Manuskript 1, 1883.

De leter i Vitnesbyrdene etter unnskyldning

Noen av dem som ikke vil ta imot lyset, men foretrekker å gå sine egne veier, gransker Vitnesbyrdene for å finne noe som kan styrke dem i deres vantro og ulydighet. De vil bidra til å splitte menighetene, for den samme kritiske innstilling de har til Vitnesbyrdene, har de til sine trosfeller i menigheten. Også hos dem vil de lete etter feil og noe å kritisere. -Manuskript 73, 1908.

Satans siste bedrag

Hele tiden forsøker Satan å få frem en falsk etterligning for å lede mennesker bort fra sannheten. Satans siste bedrag vil være et forsøk på å svekke virkningen av Vitnesbyrdene, for «uten åpenbaring kommer folket på villspor» (Ord 29,18). Med stor dyktighet og oppfinnsomhet vil Satan virke på ulike måter og med forskjellige midler for å svekke Guds barns tro på Vitnesbyrdene. - Brev 12, 1890.

Det vil bli skapt en satanisk motvilje mot Vitnesbyrdene. Satan vil gå inn for å svekke troen på dem, for det er vanskelig for ham å komme til med sitt bedrag og føre mennesker på avveier der Guds gode råd og veiledning blir mottatt og fulgt. - Brev 40, 1890.

Hvordan Vitnesbyrdene ble til*

* Materialet i dette kapittel kom ut i traktatform i 1913.

En oversikt over arbeidet

California, den 8. juli 1906 Kjære bror!

Noen mener de har forutsetninger for å bedømme arten. Og betydningen av den oppgaven Herren har gitt meg å utføre. Deres egen forstand og dømmekraft er den standard de benytter i bedømmelsen av vitnesbyrdene til menigheten.

Han som underviste meg, sa: Fortell disse mennesker at Gud ikke har gitt dem oppgaven med å bedømme og klassifisere vitnesbyrdene. De som forsøker seg på noe slikt; må nødvendigvis ta feil. Herren ønsker at mennesker skal gjøre det de har forutsetninger for. Hvis de holder seg nær til Herren, vil de ikke ha noen vanskeligheter med å se at den oppgave han har kalt meg til, ikke er noe mennesker har funnet På.

De som tar seg tid til å lese igjennom Vitnesbyrdene, slik de er blitt gitt helt fra begynnelsen, behøver ikke å være i villrede om hvor de stammer fra. De mange bøkene som er blitt skrevet med Den Hellige Ånds hjelp, bærer tydelig preg av hvor budskapene kommer fra.

I bevegelsens første tid kom Guds And ofte over oss ved våre sammenkomster, og jeg fikk et syn. Herren gav oss lys, trøst, håp og glede i en slik grad at vi alle var fulle av lovprisning.

Litterær assistanse

Så lenge min mann levde, hjalp og rådet han meg med å skrive og sende de budskaper jeg fikk. Vi reiste svært meget. Noen ganger fikk jeg åpenbaringer om natten, andre ganger skjedde det mens jeg stod foran en stor forsamling. Den undervisning jeg fikk når jeg hadde et syn, skrev jeg omhyggelig ned, så langt tid og krefter strakk til. Siden leste vi igjennom det jeg hadde skrevet, og min mann rettet grammatiske feil og strøk unødige gjentagelser. Så ble stoffet omhyggelig skrevet av og sendt, enten til enkeltpersoner eller til trykkeriet.

Etter som arbeidet vokste, fikk jeg også andre til å hjelpe meg med å renskrive stoffet før det ble utgitt. Etter at min mann ble borte, fikk jeg hjelp av trofaste medarbeidere. De arbeidet utrettelig med å skrive av budskapene og renskrive artikler for offentliggjørelse.

Det har gått rykter om at noen av mine medarbeidere har fått lov til på egen hånd å utvide stoffet, eller forandre budskapene jeg har skrevet ned, men det er ikke sant.

Da vi var i Australia, viste Herren meg at W. C. White burde løses fra de mange oppgaver han hadde, så han kunne få tid til å hjelpe meg med den oppgaven Herren hadde lagt på meg. Jeg fikk da dette løftet: «Jeg vil fylle ham med min Ånd og gi ham visdom.»

Etter at jeg kom tilbake til Amerika, har Herren flere ganger vist meg at W.C. White skulle være min medhjelper og at Herren ville gi ham av sin Ånd.

Til rett tid og på rett vis

Den undervisning som blir gitt, må bringes videre på rett måte og til rett tid. Dette krever stor visdom og sunn dømmekraft, noe bare Guds Ånd kan gi. Når de menneskene som skal ha advarslene, mener de ikke har gjort noe galt, er det naturlig å nekte å ta imot budskapet. Har de først inntatt en slik holdning, blir det vanskelig for dem siden å erkjenne at de har tatt feil.

I bevegelsens første tid hendte det at noen av våre ledere var til stede når budskapene fra Herren kom. Vi pleide da å rådføre oss med dem om den beste måten å bringe dem videre på. Somme tider mente man at enkelte avsnitt ikke burde leses opp for hele menigheten. Til andre tider ønsket de som ble irettesatt, at vitnesbyrdet som gjorde oppmerksom på deres feilgrep og den fare de var i, måtte bli lest også for andre, slik at alle kunne ha nytte av det.

Når vitnesbyrd med irettesettelser ble lest, kom det ofte oppriktige tilståelser og bekjennelser. Da pleide vi å ha en bønnestund sammen, og de som hadde bekjent sin synd, følte at Herren i sin nåde hadde tilgitt dem. Slike vitnesbyrd ble til rik velsignelse for menighetene.

Samvittighetsfullt forsøker jeg å skrive ned det som fra tid til annen kommer til meg fra den guddommelige rådgiver. Deler av det jeg skriver, blir straks sendt videre fordi menigheten må ha det så snart som mulig. Andre deler blir holdt tilbake inntil forholdene gjør det klart for meg at tiden er kommet til å sende det videre. Predikanter og leger i ansvarsfulle stillinger inntar somme tider en negativ holdning til Vitnesbyrdene. Jeg er blitt undervist om ikke å gi vitnesbyrd videre til dem, for de har gitt etter for den ånd som fristet og overvant Adam og Eva i Edens hage, og deres sinn og hjerte står under fiendens kontroll. De er kommet på avveier og er opptatt av falske teorier. De vil komme til å lese noe inn i Vitnesbyrdene som ikke står der, men som stemmer overens med de villedende fremstillinger de har godtatt. Fordi de leser Vitnesbyrdene på sin egen måte, farer de vill og leder andre vill.

Vitnesbyrd med klare, tydelige advarsler blir somme tider holdt tilbake en tid etter at de er skrevet ned. Først forsøker jeg da ved personlig korrespondanse å få vedkommende til å forandre innstilling. Lykkes det ikke, blir budskapene sendt til dem uten noen avdempning av de strenge irettesettelsene. De vil da enten ta imot dem, eller nekte for at det budskapet sier, er sant.

Fiendens makt kan bli brutt hvis de som blir gjort oppmerksom på sine feil, bekjenner sin synd. Omvender de seg fra sine synder, er Gud trofast og rettferdig, så han tilgir dem og renser dem for all urettferdighet. Frelseren som tilgir synd, vil ta de skitne klærne av dem, kle dem i høytidsklær og sette et rent hodeplagg på deres hode. Men den som nekter å vende om, kan ikke utvikle en karakter som gjør det mulig å bestå i dommen.

Menneskers skjulte synder blir ofte åpenbart for meg, og jeg får i oppdrag å sende dem et budskap med irettesettelse og advarsel.

Det er blitt vist meg at mange som tror på sjelefiendens falske, villedende teorier, vil anklage meg for å være en falsk profet. De vil tolke vitnesbyrdet slik at Guds sannhet blir til løgn. Satan er på vakt, og noen av dem som før har tjent Herren, men har vært villige til å la seg bedra, vil bli lokket til å gjøre uriktig bruk av budskapene som blir gitt. Fordi de ikke vil ta imot irettesettelsen, og fordi de ikke vil høre på det råd de får om å slå inn på en bedre vei, vil de komme til å mistyde budskapene til menigheten, og de vil lede mange vill.

Jeg har likevel fått i oppdrag å forkynne budskapene fra Herren, så lenge han ønsker det skal fortsette. Han har ikke pålagt meg å oppklare alle de misforståelser et vantro hjerte kan huse. Så lenge det finnes noen som villig lytter til fristerens forslag, vil vanskelighetene bare øke. Den som ikke vil ta imot lyset, åpner for vantroen. Skulle jeg bruke tid og krefter på den slags, ville det bare tjene Satans hensikter. Herren har sagt til meg: «Sørg for at vitnesbyrdene blir kjent. Det er ikke din oppgave å løse vanskeligheter. Du har som oppgave å irettesette og å forkynne Kristi rettferdighet.»

En episode

Engang i bevegelsens første tid kom brødrene Butler og Hart sterkt i tvil om Vitnesbyrdene. De var svært ulykkelige, men ville først ikke ut med årsaken. Men da man gikk inn på dem for å få vite grunnen til at de gav uttrykk for tvil og vantro, nevnte pastor Hart en liten traktat som var utgitt om Ellen Whites syner. Han sa han var sikker på at det fantes syner som ikke var tatt med der. For en stor forsamling gav de to uttrykk for at de hadde mistet tilliten til det som ble gjort.

Min mann rakte pastor Hart den lille traktaten og bad ham lese det som stod på tittelbladet: «En oversikt over Ellen G. Whites erfaringer og syner», leste han.

Det ble stille et øyeblikk, og så forklarte min mann at vi hadde hatt svært lite penger, Og at det ikke hadde vært mulig å trykke mer enn en meget liten traktat. Han lovte brødrene at når det ble mulig å skaffe nok midler, skulle budskapene bli utgitt samlet og i bokform.

Pastor Butler ble dypt grepet, og etter at forklaringen var gitt, sa han: «La oss knele for Gud.» Bønn og bekjennelser fulgte da på en måte som vi sjelden hadde opplevd. Butler uttalte: «Du må tilgi meg, pastor White. Jeg var redd dere skjulte noe av lyset vi skulle ha. Tilgi meg, søster White.» Deretter kom Guds Ånd over oss på en mektig måte. - «The Writing and Sending Out of the Testimonies to the Church», side 3-9.

Oppgaven og medarbeiderne

California, 23. oktober 1907

Kjære bror (FM.) Wilcox:

Jeg har mottatt ditt brev. Når det gjelder den søster som mener at hun er kalt til å fylle den plass Ellen White har hatt, har jeg dette å si: Hun kan godt være både oppriktig og ærlig, men det er helt sikkert at hun tar feil.

Et års tid etter at min mann døde, var jeg meget nedfor, og det så ut som om jeg bare hadde kort tid igjen å leve. Under årsmøtet i Healdsburg ble jeg båret inn i møteteltet, og der var mange av våre medlemmer samlet. Jeg bad dem hjelpe meg opp fra liggestolen, og de hjalp meg helt opp på plattformen. Jeg ønsket å si noen avskjedsord til menigheten. Men da jeg skulle forsøke å si litt, kom Guds kraft over meg og fylte meg helt. Mange i forsamlingen hadde lagt merke til at jeg hadde lite krefter, og at ansikt og hender var kritthvite. Men de så også at da jeg begynte å tale, kom fargen tilbake i ansiktet mitt, og de forstod at det var skjedd et mirakel. Jeg var blitt helbredet der jeg stod foran forsamlingen, og jeg talte fritt og uhindret.

Etter den erfaringen ble det vist meg at Herren hadde helbredet meg for at jeg skulle vitne for ham i mange land. Han ville gi meg krefter og nåde til oppgaven. Jeg fikk også se at min sønn W.C. White skulle være min assistent og rådgiver, og at Herren ville gi ham visdom og forstand. Det ble vist meg at Herren skulle lede ham, og at han ikke ville komme på avveier, fordi han hadde et åpent sinn for Den Hellige Ånds ledelse.

Dette løftet fikk jeg: «Du skal ikke være alene om den oppgaven Herren har gitt deg. Gud vil lære deg å forkynne budskapet på en enkel måte. Sannhetens Gud vil gi deg kraft, og det vil bli gitt tydelige bevis på at det er han som leder deg. Gud skal gi deg av sin Hellige Ånd, og hans nåde og visdom skal være over deg og bevare deg.

Herren skal være din lærer. Du kommer til å møte falsk lære. Den vil komme på mange måter, som panteisme og andre former for vantro. Men følg meg hvor jeg leder, og du vil være trygg. Jeg skal legge min Ånd på din sønn og således styrke ham for den oppgaven han har. Han er et ydmykt menneske. Herren har utvalgt ham til en viktig funksjon i sitt verk. Det var for denne oppgaven han fikk liv.»

Dette tilsagn fikk jeg i 1882. Siden har jeg fått forsikring om at han har fått del i visdommens gave. For ikke så lenge siden, og på et vanskelig tidspunkt, sa Herren: «Jeg har gitt deg min tjener, W.C. White, og jeg vil gi ham forstand og evne til å være din medarbeider og til å handle rett.»

Herren har også gitt meg andre trofaste hjelpere til oppgaven. Mange av mine taler er blitt nedskrevet og sendt ut i trykt form. Gjennom hele min lange erfaring har jeg dag for dag forsøkt å skrive ned det som i nattens syner ble åpenbart for meg. Mange budskaper med råd, irettesettelse og oppmuntring er blitt sendt til enkeltpersoner. Meget av den undervisning jeg har mottatt for menigheten, er blitt offentliggjort i tidsskrifter og bøker og solgt i mange land. ...

Arbeidet går stadig fremover. Vi gjør det vi kan for å bringe det jeg har skrevet, ut til folk. Vi håper at mange bøker om kort tid vil gå i trykken. Hvis jeg ikke lenger selv kan være med i arbeidet, er mine trofaste medarbeidere rede til å fortsette.

Mine skrifter vil alltid tale

I disse verdens siste dager har menigheten fått et mektig lys. Enten jeg skal få leve eller ikke, vil det jeg har skrevet, alltid tale. Det vil utføre sin gjerning så lenge verden står. Det jeg har skrevet, blir oppbevart på en trygg måte. Selv om jeg skulle bli borte, vil det som Herren har gitt meg, fremdeles ha liv og være et budskap til menneskene. Men inntil denne dag har jeg hatt krefter, og jeg håper jeg fortsatt kan gjøre meget nyttig arbeid. Kanskje lever jeg til Herren kommer, men gjør jeg ikke det, håper jeg det kan bli sagt om meg: «Salige er de døde som dør i Herren, fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem» (Åp 14,13).

Jeg takker Gud for vissheten om at han elsker meg og for daglig ledelse. Jeg er travelt opptatt med å skrive. Tidlig og sent skriver jeg ned det Herren har åpenbart for meg. Min oppgave er hovedsakelig å berede et folk som kan bestå på Herrens dag. Kristi løfter kan vi stole på. Tiden er nær. Vi må arbeide, våke og vente på Herren Jesus. Vi er kalt til å stå urokkelig fast og stadig gjøre fremgang i Herrens gjerning. Alt vårt håp må ha Kristus som sitt grunnlag.

Er vi som et folk opptatt av fortiden, nåtiden og fremtiden slik det tar seg ut for verden omkring oss? Gir vi akt på advarselsbudskapene vi har fått? Er det viktigste for oss i dag at vi må rense oss selv, og at vi skal gjenspeile Guds bilde? Dette må de være opptatt av som ønsker å slutte seg til den skare som tvetter sine klær og gjør dem rene i Lammets blod. De må være kledt i Kristi rettferdighet. Hans navn må være skrevet på deres panner. De må glede seg i håpet om Guds herlighet. Kristus har skrevet sitt folks navn i sine hender. Han slipper aldri den som søker tilflukt hos ham.

Si til menighetens medlemmer at de må hellige seg helt til Gud. La alle forstå at de må slutte pakt med Gud om offer. Hver dag og hver time behøver vi de velsignelser evangeliet gir. Med takknemlighet må vi ta imot ethvert bevis på Herrens kraft, nærvær og kjærlighet. Salig er det menneske som lever rett for Herren, og jeg takker ham for at det er sant. Må alt det vi gjør og sier, være til hans ære. ... Aldri før har Vitnesbyrdene vært så klart fremholdt for menigheten, som de siste jeg har skrevet. Gud ber meg henlede vårt folks oppmerksomhet på hvor viktig det er å studere dem, og studiet bør begynne nå. Enten jeg får lov å fortsette arbeidet, eller blir lagt til hvile til Kristus kommer igjen, vil disse budskapene da kunne utføre sin gjerning.

Til dere alle vil jeg si: Tal ord som leder menneskene til Kristus. Bær frukt i gode gjerninger. «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (Joh 3,36). Alle tenkelige forsøk vil bli gjort for om mulig å føre selv de utvalgte vill, men Herren vil holde sin hånd over sitt verk. - «The Writing and Sending Out of the Testimonies to the Church», side 10-16.

BRUK AV VITNESBYRDENE

Tid og sted må vurderes

Ingenting i Vitnesbyrdene må bli oversett eller forkastet, men tid og sted må bli tatt i betraktning. Alt må gjøres til rett tid. Enkelte deler må holdes tilbake, for det finnes noen som vil gjøre urett bruk av lyset som er sendt. Hver eneste tøddel er betydningsfull og må komme frem til rette tid. Helt fra begynnelsen ble Vitnesbyrdene omhyggelig renskrevet før de ble offentliggjort. Og alt jeg har skrevet, blir fremdeles nøye gransket.

Si til dem at de må spise Guds Sønns legeme og drikke hans blod. Gi dem Guds ord. Det vil alltid være noen som mistolker det. Øynene deres er blitt blindet, og de kommer med tall og tolkninger som Satan har utarbeidet for dem, og de vil fullstendig forvrenge det Ellen White har sagt. Satan gjør like fullt krav på å være et Kristi barn som Judas gjorde, han som også var en anklager. De har fått opplæring i den skolen Satan driver for å fremstille tingene feilaktig. Du kan finne en beskrivelse av dem i Sak 3. Ingenting i verden er så dyrebart for Gud som hans menighet. Satan har påvirket menneskesinnet, og han vil fortsette med å forvrenge Guds budskaper.

Utillatelig bruk av Vitnesbyrdene

Jeg kan godt se at det ville bli sådd mye ugress her i verden, hvis alle som tror de er kvalifisert til å skrive bøker, fikk følge sitt innfall og fikk sine produkter utgitt. Særlig hvis de samtidig insisterte på å bli anbefalt av våre forlag. Mange av våre trosfeller skriver til meg og ber inntrengende om å få rett til å bruke det jeg har skrevet. Det ville gi større tyngde til det de ønsker å fremholde, og gjøre større inntrykk på dem som hører.

Noen av disse emnene burde bli tatt opp, men jeg våger ikke gi mitt samtykke til slik bruk av Vitnesbyrdene, eller godkjenne at de benytter verdifullt stoff på den måten de foreslår.

For alt jeg vet kan de som kommer med slike forslag, godt være i stand til å gjennomføre sine planer og skrive på en fornuftig måte. Likevel våger jeg ikke under noen omstendigheter å gi tillatelse til å bruke det jeg har skrevet, slik de ønsker. Det er meget å ta hensyn til ved et slikt tiltak. Ved å bruke Vitnesbyrdene til støtte for et emne forfatteren er interessert i, kan sitatene komme til å få en annen mening og betydning enn de hadde i den opprinnelige sammenheng. - Fra «The Writing and Sending Out of the Testimonies to the Church», side 25,26.

På fast grunn 1. side 35-54. Uthevet av nettsideansvarlig