Bevis mot treenighetslæren. Del 3

Bevis mot treenighetslæren. Del 3

Hovedarkitekten bak innføringen av treenighetslæren i vårt samfunn, var en av de såkalte store teologer i menigheten, en høyt utdannet mann ved navn LeRoy Edwin Froom. Han skriver i en bok som ble utgitt i 1971 følgende: «Kan jeg her komme med en åpen, personlig bekjennelse? Da jeg i tiden mellom 1926 og 1928 ble spurt av våre ledere om å gi en serie med studier over” Den hellige Ånd” i den Nordamerikanske Unionens Pastorale Institutt i 1928, oppdaget jeg at bortsett fra noen verdifulle ledetråder i Profetiens Ånd, så var det praktisk talt intet i vår litteratur som kom med en fornuftig Bibelsk redegjørelse over dette enorme studieområdet. Det var ingen tidligere foregangsbøker over dette temaet i vår litteratur. Jeg var tvunget til å gjennomgå en rekke verdifulle bøker skrevet av mennesker utenfor vår tro… Da jeg fikk tak i disse, tok jeg utgangspunkt i dem, de var raskt til god hjelp, og mange, om ikke hundrevis, kunne støtte den overbevisning at noen av disse mennene ofte hadde en dypere innsikt i de åndelige ting angående Gud, enn mange av våre egne menn da hadde når det gjaldt Den Hellige Ånd og det seirende liv.” ( ”Movement of Destiny” side 322)

I et brev til Dr. Otto H. Christiansen, den 27.10.1960, skrev LeRoy Froom følgende: ”La meg få si at min bok, ”Coming of the Comforter,” var resultatet av en serie med studier som jeg gav i 1927-1928 i pastorale institutter i Nord-Amerika. Du klarer ikke å forestille deg hvordan jeg ble angrepet av noen av veteranene fordi jeg fremstilte Den Hellige Ånds personlighet som den tredje personen i Guddommen.”

At LeRoy Froom ble angrepet av veteranene i Syvendedags Adventistsamfunnet hadde uten tvil sammenheng med hvordan han fremstilte Den Hellige Ånd. Når vi vet at Froom var en nidkjær treenighetsforkjemper, er det nærliggende å tro at han fremstilte Den Hellige Ånd som Gud Den Hellige Ånd, med en individualitet som Faderen og Sønnen, noe som også vi gjør i våre trospunkter av 1980.

LeRoy Froom var blitt så oppsatt på å kunne forklare Den Hellige Ånds natur, at han hadde glemt hva søster White sier: At Den Hellige Ånds natur ikke er åpenbart for oss, det er en hemmelighet, og taushet er gull.

Søster White sier også at Den Hellige Ånd er den tredje personen i Guddommen, men hun forklarer oss hvem som eier Den Hellige Ånd, eller hvem Den Hellige Ånd er, så vi kan forstå hva hun mener. Hun går aldri imot Bibelen, og søster White ble heller aldri angrepet av noen for disse uttalelsene.

Da Ellen White døde i 1915 gikk det bare 16 år før Syvendedags Adventistenes fundamentale prinsipper av 1874 ble erstattet med trospunkter som hadde en annen ordlyd. Vi hadde gått et skritt videre, nå hadde vi fått katolikkenes treenighetsord inn i våre trospunkter for første gang, riktignok i en beskjeden form, men likevel. I 1946 ble flere av pionerenes skrifter forandret, også her var LeRoy Froom i spissen, han skriver følgende:

”Det neste logiske skrittet i innføringen av våre felles fundamentale trospunkter, involverte revidering av visse standardverker, for å eliminere uttalelser som fremsatte og dermed videreførte, feilaktige syn på Guddommen. Slike meninger var nå stikk i strid med de aksepterte fundamentale trospunkter som var innført i menighetsmanualen.” (”Movement of Destiny” side 422)

Legg merke til hva det er Froom sier. ”Slike meninger” er hva han kaller de fundamentale prinsipper som våre pionerer var kommet frem til gjennom studier, bønn, og åpenbaring fra Gud. Adventistenes nye trospunkter er ”nå stikk i strid med” det pionerene trodde i forhold til Guddommen. Vi må minne om sitatet av Ellen White hvor hun blant annet sier: ”Våre medlemmer var forenet i sannheten.” LeRoy Froom innrømmer at en stor forandring har funnet sted i forhold til våre trospunkter, og han er ikke den eneste.

Det var først da det igjen kom nye trospunkter i 1980, at vi virkelig ser hvilken forandring som er skjedd over tid. Sammenligner vi Adventistenes fundamentale prinsipper fra 1874 med trospunktene fra 1980, kan vi nesten ikke tro det er samme religion. Det har funnet sted en stor forandring når det gjelder troen på Guds tilstedeværelse og personlighet. (Se trospunktene nr. 2, 3, 4, 5)

Russel Holt gjorde et studium i forbindelse med pastorseminaret på Andrews University, med professor Mervyn Maxwell som veileder. Studiet dreide seg om utviklingen av treenighetslæren innen Syvendedags Adventist samfunnet, og hvordan denne etter hvert ble en doktrine. Russel Holt betraktet utviklingen fra et positivt standpunkt, og mente det var bra at endringen fant sted. Vi vil lese litt av det han skrev, første tidsperioden han omtaler er fra Syvendedags Adventistenes begynnelse til 1890, vi leser følgende: ”En undersøkelse av andre Adventistforfattere i løpet av disse årene avslører at alle som en forkastet treenigheten, allikevel holdt de like samstemmig Kristi guddommelighet oppe. Å forkaste treenighetslæren er ikke nødvendigvis å frarøve Frelseren Hans guddommelighet. I virkeligheten følte visse adventistforfattere at det var treenighetsforkjempene som fylte rollen med å degradere Kristi guddommelige natur.”

Russel Holt sier at i denne perioden ”var feltet dominert av de som så treenigheten som ulogisk, ubibelsk, hedensk og undergravende i forhold til forsoningen… anti-trinitarianisme er menighetens åpenbare, beviselige standpunkt.”

Russel Holt fortsetter så å omtale James White. Han skriver: ”Bevisene fra hans penn synes å indikere at fra hans første åndelige forbindelse med ”Christian Connection” til hans død da han var 60, så skrev James White imot treenigheten både med utgangspunkt i logikk og i skriften, og fremholt samtidig en klar forståelse av Jesu Kristi opphøyde posisjon og guddommelighet. Konklusjonen man må trekke, er fascinerende, på grunn av hans unike og spesielle forhold til Herrens budbærer, som faktisk var hans hustru. Hun var helt sikkert klar over hans holdning på dette punktet. Støttet Hun ham? Dersom ikke, hvorfor fortsatte han å tro slik han gjorde? Unnlot hun ganske enkelt å korrigere ham? Spørsmålene som kan stilles, er fascinerende, men er ikke lette å svare på. I det minste kan man vise at James White selv var en konsekvent anti – trinitarianer.”

Vi vil minne om sitatet av søster White som er nevnt før i dette skrivet: “Gud har tillatt at et verdifullt sannhetslys har opplyst min manns sinn og ord, slik at hans forkynnelse kan reflektere til andre, stråler av lys fra Jesu nærvær gjennom sin forkynnelse og det han skriver.”

Russel Holt viser til tidsperioden mellom 1890 og 1900, han skriver: ”Omtrent innenfor denne periode ble menighetens kurs eller retning angående treenigheten avgjort av uttalelser fra Ellen G. White.”

Vi har gått igjennom Russel Holts semesteroppgave, hvor han har sitert den ene etter av den andre av våre pionerer hvor det er tydelig bevist at de alle, så lenge de var medlemmer av Syvendedags Adventistsamfunnet, hadde et annet syn på Guddommen enn det som er tilfellet i dag, noe som også Holt klart sier. Det er med undring vi konstaterer at han ikke har et eneste sitat fra søster White som bekrefter hans påstand om en endring av troen i forhold til treenigheten.

Russel Holt viser til tidsperioden mellom 1900 og 1930, han skriver: ”I denne perioden døde flesteparten av de pionerene som hadde forsvart og støttet det anti-trinitarianske standpunktet. Deres plasser ble nå overtatt av menn som endret sine ideer, eller som aldri hadde vært imot denne læresetningen. Treenigheten begynte å bli fremsatt, inntil den i 1931 hadde vunnet frem, og hadde blitt menighetens standardiserte standpunkt. Det var noen enkelte trofaste som nektet å gi etter, men resultatet var avgjort”.

Man kan vel tillate seg å sette spørsmålstegn ved om det kun dreide seg om noen enkelte trofaste på dette tidspunktet. Da ville det vel vært lite trolig at Barnhouse og Martin (se nedenfor) betvilte vår lære angående treenigheten ca. 24 år senere. Med sitatet av Benjamin Wilkinson, forfatter til boken ”Truth Triumphant”, virker det heller ikke som om det bare var noen ”enkelte trofaste som nektet å gi etter.” Han skrev et brev til Dr. T.S. Teters i 1936. Vi leser følgende: ”Som svar på ditt brev av 13. oktober angående læresetningen om treenigheten, vil jeg få si at Syvendedags Adventistene ikke aksepterer, og aldri har akseptert, den mørke, mystiske og katolske læresetningen om treenigheten.”(Letter, B. G. Wilkinson to Dr. D. S Teters. Nov. 3, 1936)

Det neste vi vil sitere er fra et brev som ble skrevet i 1939 av en pensjonert pastor ved navn J. S. Washburn. Han og hans kone var nære venner med Ellen White da hun levde, hun hadde vært på besøk hos dem ved flere anledninger. Det sies at en konferensepresident likte dette brevet så godt at han distribuerte det til 32 av sine pastorer. Dette tyder også på av det var flere enn bare noen enkelte trofaste som ikke ønsket treenigheten velkommen.

Vi leser: ”Læren om treenigheten er et grusomt, hedensk misfoster som fjerner Jesus fra Hans sanne stilling som Guddommelig Frelser og Mellommann… Satan har tatt en hedensk ide med et trehodet misfoster, og har i den hensikt å skape forakt for det guddommelige, innført den i Romersk katolsk lære som vår strålende Gud; dette er en umulig og absurd oppdiktning. Denne avskyelige doktrinen som ble overført fra hedenskapet til den Romerske pavekirken, forsøker nå å trenge sitt onde nærvær inn i læren om de Tre Englers Budskaper…

Dersom vi skulle gå tilbake til sjelens udødelighet, skjærsilden, evig straff og søndagen som hviledag, ville det være noe annet enn frafall? Dersom vi derimot hopper over alle disse mindre, sekundære doktriner, og aksepterer og lærer selve den sentrale, fundamentale Romersk katolske doktrine om treenigheten, og lærer at Sønnen ikke døde, selv om våre uttalelser synes å være åndelige, ville dette være noe annet enn frafall, ja selve Omegafrafallet?” ("The Trinity", filed in office of the Dean, Andrews university, Theological seminary n.p. n.d. p.2 mimographed)

Russel Holt skriver: ”En sammenligning av trospunktene som ble fremsatt av menigheten på ulike tidspunkter, viser at en markant endring har funnet sted når det gjelder menighetens holdning til treenigheten.”

William Johnson som var Redaktør i Adventist Review skrev følgende: Adventistenes trospunkter har endret seg med tiden. Høyst forbløffende er læresetningen angående Jesus Kristus. Mange av pionerene, inkludert James White, John N. Andrews, Uriah Smith og J. H. Waggoner, hadde arianske eller delvis arianske synspunkter. Det vi si at Sønnen på et tidspunkt, før verdens skapelse ble generert av Faderen. Forståelsen av Gud som en treenighet, som nå er en del av våre fundamentale trospunkter, ble ikke akseptert av de første Adventistene. Selv i dag er det noen som ikke tror på denne forståelsen. (Adventist Review, 6. Januar 1994)

Også andre av våre publikasjoner har sett forandringen, vi leser: ”Flesteparten av grunnleggene av SDA – samfunnet ville ikke være i stand til å slutte seg til menigheten i dag dersom de hadde måtte akseptere menighetens fundamentale trospunkter. Helt konkret, så ville de fleste ikke være i stand til å akseptere trospunkt nr. 2 som omhandler læresetningen om treenigheten.” George Knight, – Ministry Magazine oktober 1993, side 10

I 1955 ble det stilt nærgående spørsmål angående vår tro av to menn ved navn Donald Barnhouse og Walter Martin. Disse mennene var fremtredende evangeliske teologer som mente Syvendedags Adventistene var en sekt. Det ble arrangert en del møter mellom dem og noen av våre ledere. En av våre ledere, Roy Allan Anderson, beskriver senere hvordan det startet:

”Hva tror dere om treenigheten? Det var spørsmålet som ble stilt meg for noen år siden av to vennlige kristne herrer som uannonsert dukket opp på Generalkonferensens hovedkvarter i Washington D.C… Begge var kristne universitetsprofessorer som hadde lest mye om Adventistene, men bare fra kritikere, og en av dem var i ferd med å skrive en ny bok om adventistenes trospunkter. De følte imidlertid at de skulle kontakte hovedkvarteret for å finne ut hva vi virkelig trodde på, angående punkter som hadde stor betydning, i stedet for bare å sitere andre kilder. Besvaringen av de vanskelige spørsmålene som ble stilt, ble forlenget til dager med diskusjoner under bønn. Vårt svar angående Guddommen og treenigheten var avgjørende, for i noen bøker hadde de lest at adventistene var klassifisert som Arianere.” (Adventist Review, 8 september 1983) Her gikk våre brødre inn i polemikk med Barnhouse og Martin om Guds tilstedeværelse og personlighet, De hadde glemt advarselen fra Gud.

Vi har lyst til å sitere noe av det Barnhouse skrev i magasinet ”Eternity” september 1956: ”Vi oppfattet øyeblikkelig at Adventistene gjorde store anstrengelser for å benekte visse læresetninger som de tidligere hadde blitt tilskrevet. Helt konkret så tilbakeviste de enhver lære fremsatt av pastorer eller medlemmer av deres samfunn, som hadde trodd, eller forkynt, eller skrevet noe som kunne klassifisere dem som Arianere.”

Boken ”Questions on Doctrine” var et resultat av møtene med Barnhouse og Martin, på side 31-32 leser vi: ”Syvendedags Adventistenes tro på disse store sannhetspunktene er klar og bestemt. Og vi føler at vi ikke burde bli identifisert med eller stigmatisert for, visse begrensede og feilaktige ideer som noen har hatt, spesielt i starten av vår bevegelse. Denne uttalelsen vil derfor annullere de ”sitater” som har sirkulert blant oss. Vi er ett med våre medkristne i de forskjellige kirkesamfunn, i de store fundamentale trospunkter som har blitt overlevert fra de hellige.”

Dette er hva Syvendedags Adventistkirken i dag sier amen til. Men vi vet også at det er mange medlemmer som aldri vil gjøre det. De aller fleste av medlemmene i vårt samfunn tror at ledene vet best, og de mener dermed at hvis de følger dem er det ingen fare. Kan vi si amen til de store forandringer som har skjedd med våre aller viktigske trospunkter? At vi er ett med skjøgen og skjøgens døtre i de store fundamentale trospunkter, kan vi mens vi holder fast i Jesu hånd si amen til det?

En ny type bøker er blitt skrevet, salmebøker som lovpriser en treenig gud, og bøker som, ”Sådan tror vi,” ( Dansk bok med original tittel: Seventh-day Adventists Believe) ”Coming of the Comforter,” ”Movement of Destiny,” ”Questions on Doctrine,” ”The Trinity,” (Moon, Whidden og Reeve), og mange fler. Bøker som vår ledelse med glede trykker til vårt bryst.

”Men Gud vil ha et folk på jorden som holder seg til Bibelen, og Bibelen alene som norm for alle doktriner og som basis for alle reformer. … Før vi skal akseptere noen doktrine eller forskrift skal vi kreve et klart ”så sier Herren” om saken”. (EGW. ”Great Controversy”, side 595) Han ber oss holde fast på troens grep på DE GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER som har sitt opphav i udiskutabel autoritet.” (EGW. ”Special Testimonies”, series B, nr. 2, sider 56-59, 1904)

Gamle standardverker er blitt endret, et eksempel er boken ”Daniel og åpenbaringen” av Uriah Smith, hvor mange uttalelser som ikke er i samsvar med våre nåværende doktriner er blitt fjernet. Dessverre er bøker av våre pionerer heller ikke å få kjøpt på våre forlag, de blir ikke trykt mer. Det ser for oss ikke ut til at søster White ville ha vært enig i det som har foregått eller foregår. Hun skriver:

”I ”slektenes håp,” ”Patriarker og profeter,” ”Den store strid,” og i ”Daniel og åpenbaringen,” er det verdifull instruksjon. Disse bøkene må bli ansett som av spesiell viktighet, og alle anstrengelser skulle gjøres for å få dem ut til folket.” (EGW.Letter 229, 1903/Colporteur Ministry, side 123) ”Når menn kommer inn som vil fjerne en eneste bolt eller pilar fra det fundamentet Gud har stadfestet ved Sin Hellige Ånd, la da de aldrende menn som var pionerer i vårt arbeid tale rett frem, og la også de som er døde snakke, ved å trykke deres artikler i våre blader på nytt. Samle de stråler av guddommelig lys som Gud ga i det Han ledet sitt folk skritt for skritt på sannhetens vei. Denne sannheten vil bestå tidens og prøvelsens test.” ( Manuscript Releases, Vol. 1, side 55)

Når man har lest en del av det som Ellen White har skrevet, kan vi undre oss og tenke, tror ikke dagens Syvendedags Adventister på at hun var profet, tror de ikke på at hun var Guds talerør, har ikke hennes skrifter noen betydning lenger?

Helt til slutt vil vi si at vi ønsker å være ydmyke i forhold til det som ikke er åpenbart oss om Guddommen. Men våre ledere skulle aldri ha gått inn i strid og spekulasjoner angående Guds tilstedeværelse og personlighet, med brødre som ikke hadde den erfaring med Gud som våre pionerer hadde. Striden begynte etter vår mening sist på 1920-tallet med LeRoy Froom, da han gikk imot søster Whites ord om ikke å prøve å forklare Den Hellige Ånds natur. Striden fortsatte da ”standardverker” ble revidert på midten av 1940-tallet, hvor vi fjernet oss mer og mer fra det som pionerene hadde trodd.

Etter dette kom strid og spekulasjoner mellom ledelsen i Syvendedags Adventistsamfunnet på den ene side, og Donald Barnhouse og Walter Martin på den andre, i midten av 1950-tallet. Da ofret vi alt som måtte til for ikke å få et sektstempel. Stille og rolig og nesten umerkelig for det vanlige medlem i vårt samfunn, var mange små drypp blitt til et farlig hav over tid.

Det hele kulminerte med trospunktene i 1980 hvor vi klart og tydelig, som et trossamfunn, har gått imot sannheten som var fundamentet for troen som våre pionerer hadde, en sannhet som også på det sterkeste blir bekreftet av profetiens ånd. I 1996 hadde ledelsen i Syvendedags Adventistsamfunnet tatt enda et skritt i negativ retning I forbindelse med den tidligere omtalte bønneukelesningen, hadde nå alle Adventister i hele verden mulighet til å lese at Kristus i virkeligheten ikke var Guds Sønn, at de tre personene som alle fullt ut er Gud var blitt enige om en rollefordeling seg imellom.

Vi har som kjent av flere hatt mailveksling, for en tid tilbake, med våre Adventistteologer i Norge. Vi har tatt opp temaet som hele dette skrivet handler om. Vi har mailet frem og tilbake både med enkeltpersoner av våre toppteologer, og med alle sammen som en gruppe. Det er sørgelig å måtte si at absolutt alle som har vært med i mailvekslingen er blitt oss svar skyldig, flere har bare sluttet å svare, midt i en dialog, uten noen begrunnelse, andre har skrevet at de gjerne ville svare, bare de fikk litt tid, og så har vi ikke hørt mer fra dem. Hvis vi snakker med medlemmer fra andre trossamfunn, for eksempel fra pinsemenigheter eller Jehovas vitner, håper jeg ikke at vi er så dårlig skolerte i vår tro, at de med Guds ord i hånden kan lukke munnen fullstendig på oss. Hvis dette er tilfellet, må de enten ha rett i det de sier, eller så kjenner vi ikke Guds ord tilstrekkelig.

Flere mener, som skrevet innledningsvis, at det ikke er så viktig om vi tror på en treenig Gud eller ikke, bare vi har fred i menigheten, men Bibelen og søster White sier noe helt annet: ”La ingen forsøke å rive ned fundamentet for vår tro… Kunnskap om Gud er fundamentet for all sann utdanning og for all sann tjeneste… alt avhenger av en rett forståelse av Gud.” Vi kunne ha skrevet mye mer om dette emnet, det er nesten ingen grenser for hvor mye stoff som er tilgjengelig. Men vi slutter her, med bønn om at Gud vil være oss nådig, at vi må få kjærlighet til hverandre og til sannheten, at Han må tilgi oss våre synder, og føre oss fremover så vi alle kan nå det målet Han ønsker for oss. Vi vet at Jesus ville ha kommet igjen for lenge siden hvis bare vi hadde være beredt.

Det har aldri vært vår mening å pådytte andre våre synspunkter, men vi kan ikke tie når vi av hele vårt hjerte tror at disse Bibelvers og sitater av søster White, som vi har vist til, må og skal forstås på den klare og likefremme måten som de er skrevet.

Vi ønsker under ingen omstendigheter å såre noen, men vi vet at hver gang vi forteller sannheten, vil det alltid være noen som blir såret. Det er for eksempel ikke få som er blitt såret over å høre at søndagen ikke er den rette hviledag, og selv om vi kan dokumentere sannhetsgehalten i dette med Bibelen i hånden, blir likevel mange sinte og såret.

Vi er som de fleste andre, vi blir såret når vi synes at noe er innlysende og andre ikke deler våre synspunkter. Vi blir forferdelig såret når det blir påstått at hele frelsesplanen er et rollespill, at Jesus ikke er Guds bokstavelige Sønn. Vi tror også at hvis vi ikke tør å påpeke dette, vil vår Gud bli såret og skuffet over oss.

Vi blir såret over at få synes å bry seg, og at nesten ingen har lyst til å studere Guds ord for å finne ut hva som er sant. Hvis vi som en menighet eller som enkeltpersoner ikke tør å si det vi vet er sant, fordi vi er redde for hva andre skal tenke, har vi ingen muligheter til å få evangeliet ut til verden.

Vi lever i en tid hvor det kan være ekstremt vanskelig å forstå et negativt budskap, fordi de som formidler budskapet pakker det inn i gullpapir, de er redde for at mottageren skal bli såret. ”… Ånden i den nærværende slekt sier: ”Tal smigrende ord til oss” Jes. 30. 10. Men profetiens Ånd taler bare sannhet.” (Veiledning for menigheten bind 1, side 375.)

Vi vil oppfordre alle til å studere temaet treenigheten. Vi tar gjerne imot kritikk og korrigering, hvis det er noe vi har skrevet eller sitert som er mangelfullt eller usant. Hvis noen kan vise oss, med et så sier Herren at vi tar feil, vil vi være evig takknemlig.

Ingen har noen unnskyldning for ikke å sette seg inn i emner som er livsviktige for så mange. Søster White sier: ”De som ikke med et åpent sinn kan undersøke bevisene for et standpunkt som avviker fra deres eget, er ikke skikket til å undervise i noen gren av Guds verk. Hva vi behøver, er å bli døpt med Den Hellige Ånd. Uten det er vi ikke mer skikket til å dra ut i verden enn disiplene var da deres Herre var blitt korsfestet. Jesus visste hva de manglet, og Han sa de skulle bli i Jerusalem til de fikk kraft fra det høye.” (På fast grunn, bind 1 side 408)

Uthevninger er gjort av oss.