Denne hendelsen, som er beskrevet under, fant sted ca. 5 måneder før Ellen White døde, og man kan bare undres over hvorfor ikke Guds folk ble advart som hun så tydelig ønsket. Kan det hende at mange i ledelsen hadde en agenda angående store forandringer, og ikke ønsket at budskapet skulle nå ut til folket?
"Da hun våknet kalte hun på sykepleieren ved sin side og sa: "Jeg ønsker å fortelle deg. Jeg hater synd, jeg hater synd, jeg hater synd. Jeg er pålagt å fortelle vårt folk at noen ikke innser at djevelen har påfunn etter påfunn, og han gjennomfører dem på måter de ikke forventer. Satans agenter vil finne ut metoder for å gjøre hellige til syndere. Jeg forteller deg nå, at når jeg er lagt til hvile, vil store forandringer finne sted. Jeg vet ikke når jeg blir tatt bort, og jeg ønsker å advare alle mot djevelens påfunn. Jeg ønsker at folket skal vite at jeg advarte dem til fulle før min død. Jeg vet ikke akkurat hvilke forandringer som vil finne sted, men de bør være oppmerksomme på enhver begripelig synd som Satan vil forsøke å udødeliggjøre."
​
(Manuscript 1, Feb. 24. 1915) Testimony of Ellen G. White. Tidligere upublisert.
​
​
Grunnpilarene i vår tro
Skrevet på toget på vei til Lynn, Massachusetts i des. 1890. Offentliggjort i “Notebook Leaflet”,.
The Church. nr. 4.
​
I løpet av de seneste femti år av mitt liv har jeg hatt dyrebare anledninger til å få erfaring. Slike erfaringer fikk jeg i forbindelse med den første, den andre og den tredje engels budskaper. Englene er fremstilt som flyvende høyt oppe under himmelhvelvet mens de forkynte et advarselsbudskap til verden. Dette budskap var direkte rettet til folk som levde i de siste dager av denne verdens historie. Ingen hører englenes stemmer, for de er symboler som representerer Guds folk som arbeider i samsvar med himmelen. Mennesker som er opplyst av Guds Ånd og helliget ved sannheten, kunngjør de tre budskapene i rekkefølge.
​
Jeg har hatt del i denne betydningsfulle virksomhet. Nesten hele min kristne erfaring er vevd inn i den. Det er noen som lever nå, som har en lignende erfaring som den jeg har. De har anerkjent sannheten for denne tid.
Skritt for skritt har de fulgt den store leder, fyrsten over Herrens hær.
Når budskapene er blitt forkynt, er hver enkelt detalj i profetiene blitt oppfylt. De som hadde den forrett å ha del
i forkynnelsen av disse budskapene, har fått en erfaring som er av største verdi for dem. Nå når vi er midt i disse siste dagers farer, når det høres stemmer fra alle kanter som sier: “Her er Kristus, her er sannheten,” og mens mange strever med å rokke ved grunnlaget for vår tro, som har ledet oss fra kirkene og verden til å stå frem som et særskilt folk, vil vi bære frem det samme vitnesbyrd som Johannes hadde: “Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss” (1 Joh 1,1.3).
​
Jeg vitner om det som jeg har sett, det som jeg har hørt. det som mine hender har rørt ved — om livets ord.
Og dette vitnesbyrd vet jeg er fra Faderen og Sønnen. Vi har sett, og vi vitner i sannhet om at Den Hellige Ånds kraft har fulgt sannheten når det ble fremholdt advarsler gjennom det skrevne ord og den muntlige forkynnelse av budskpene. Å fornekte dette verk ville være å fornekte Den Hellige And, og det ville plassere oss i den gruppen som har veket av fra troen og holder seg til ånder som fører vill.
​
​
De troendes tillit blir angrepet
​
Fienden vil sette alt i bevegelse for å rykke opp den tillit de troende har til våre trospillarer i det budskapet fra tidligere dager som har løftet oss opp på en plattform av evige sannheter. Disse sannheter har stabilisert arbeidet og gitt det karakter. Herren Israels Gud har ledet sitt folk ut og åpnet sannheter av himmelsk opprinnelse for dem. Vi hørte, og hører fremdeles, hans stemme som sier: “Gå fremover fra styrke til styrke. fra nåde til nåde, fra herlighet til herlighet.” Verket styrkes og utvides, for Herren Israels Gud er sitt folks forsvar.
​
De som bare har en teoretisk forståelse av sannheten, som bare likesom har berørt den med fingerspissene, og som ikke har latt dens prinsipper trenge inn i sjelens aller helligste, men har latt de vitale sannheter bli i den ytre forgård, vil ikke se noe hellig i dette folks tidligere historie. Det er den som har gjort dem til det de er, og har slått fast at deer alvorlige og besluttsomme misjonsarbeidere i verden.
​
Sannheten for denne tid er dyrebar, men de som ikke har fått sine hjerter sønderknust ved å falle på klippen Jesus Kristus, vil ikke se og forstå hva som er sannhet. De vil ta imot det som passer deres egne ideer. De vil begynne å legge en annen grunnvoll enn den som er lagt. De vil smigre sin egen forfengelighet og aktelse. De tenker seg at de er i stand til å fjerne vår tros pillarer og erstatte dem med pillarer som de selv har funnet på.
​
Det vil fortsette å være slik så lenge tiden varer. Hver den som nøye har gransket Bibelen, vil se og forstå hvor alvorlig stillingen er for dem som lever under de avsluttende scener av denne jordens historie. De vil føle sin egen udyktighet og svakhet. De vil gjøre det til sin viktigste oppgave, ikke bare å ha et gudfryktighetens skinn, men en levende forbindelse med Gud. De vil ikke våge å hvile før Kristus, herlighetens håp, er dannet i dem. Selvet vil dø. Stolthet vil bli fjernet fra sjelen, og de vil ha Kristi ydmykhet og vennlighet. — Manuskript 28, 1890.
Ingen ny organisasjon​
​
Etter at tiden var gått forbi, lot Gud sine trofaste etterfølgere få del i de dyrebare prinsippene i sannheten for vår tid. Disse prinsipper ble ikke gitt til dem som ikke hadde hatt noen del i å bringe ut den første og den andre engelens budskaper. De ble gitt til dem som hadde hatt del i verket fra begynnelsen av.
De som gikk igjennom disse erfaringer, må være faste som fjell overfor de prinsipper som har gjort oss til syvendedagsadventister. De er Guds medarbeidere som binder vitnesbyrdet sammen og forsegler budskapet (loven) hos hans disipler. De som tok del i å etablere vårt verk på en grunnvoll av bibelske sannheter, som kjenner veimerkene som har pekt ut den rette kursen, bør betraktes som arbeidere av høyeste verdi. De kan tale ut fra personlig erfaring om de sannheter som er betrodd dem. De må ikke tillate at deres tro blir forvandlet til vantro. De må ikke tillate at den tredje engels banner blir tatt ut av deres hender. De må holde begynnelsen av sin tillit fast inntil enden.
Herren har erklært at fortidens historie skal gjenta seg idet vi kommer til den avsluttende innsats. Hver sannhet han har gitt for disse siste dager, skal forkynnes for verden. Hver pilar han har satt opp, skal styrkes. Nå kan vi ikke gå ned fra den grunnvoll som Gud har fastlagt. Vi kan ikke nå gå inn i en ny organisasjon, for det ville bety frafall fra sannheten.
Manuskript 129, 1905.
Ingen grunn til frykt​
​
Det er ingen grunn til å tvile på eller frykte for at verket ikke vil lykkes. Gud går foran, og han vil sette alt i rette skikk. Hvis noe trenger å justeres i forbindelse med verkets ledelse, vil Gud ta seg av det. Han vil utvirke at det som er feil, blir rettet. La oss ha tro på at Gud vil føre det ærerike skipet med hans folk om bord sikkert i havn.
Da jeg for mange år siden reiste sjøveien fra Portland, Maine, til Boston, kom vi ut i en storm, og store bølger kastet oss frem og tilbake. Lysekronene falt ned, og de store koffertene rullet fra side til side som baller. Passasjerene var redde, mange skrek opp og ventet med engstelse på døden.
Etter en stund kom losen om bord. Kapteinen stod i nærheten av losen idet denne tok over styringen, og han gav uttrykk for frykt for den kursen skipet ble styrt etter. “Vil du overta?” spurte losen. Kapteinen var ikke klar til det, for han visste at han ikke kjente farvannet godt nok.
Noen av passasjerene ble også engstelige og sa at de var redde for at losen ville knuse skipet mot fjellene. ,“Vil dere overta styringen?” spurte losen, men de visste at de ikke kunne påta seg det.
Når du tror at verket er i fare, så be: “Herre, vær du vår los. Bring oss gjennom de forviklinger vi er inne i, og før oss sikkert i havn.” Har vi ikke grunn til å tro at Herren vil føre oss seierrikt igjennom?
Jeg ser mange som er blitt gamle i denne gjerning. Jeg har kjent noen av dere de siste tretti år. Brødre, har vi ikke sett at dette verk har vært i krise etter krise? Har ikke Herren ført oss igjennom og virket slik at hans navn er blitt æret? Kan dere ikke tro på ham? Kan dere ikke overlate saken til ham? Med deres begrensede forstand kan dere ikke i alle deler fatte hvordan Gud i sitt forsyn virker. La Gud ta vare på sitt eget verk.
— “The Review and Herald”, 20. sept. 1892.
“Jeg holder roret”
​
Herrens komme er oss nærmere nå enn den gang vi først kom til troen. Hvilken vidunderlig tanke det er at den store striden nærmer seg slutten! I den avsluttende del av verket vil vi stå overfor farer som vi ikke vet hvordan vi skal takle. Men la oss ikke glemme at de tre store makter i. himmelen er i virksomhet og at en guddommelig hånd holder roret. Gud vil sørge for at hans hensikter blir gjennomført. Han vil samle et folk som vil tjene ham i rettferdighet.
Fryktelige farer er foran dem som har ansvar i Herrens verk — slike farer som får meg til å skjelve når jeg tenker på dem. Men vi har fått ordet: “Jeg har hånden på roret, og i mitt forsyn vil jeg gjennomføre den guddommelige plan.”
​
— “The Review and Herald”, 5. mai 1903. (På fast grunn, side 388 – 392)