Det er ting som tyder på at det i  flere av våre menigheter finnes medlemmer som ikke tar Guds stemme gjennom søster White alvorlig. Mange har liten kunnskap om hva hun sier. Denne artikkelen er et utdrag fra "Veiledning for menigheten," og som vi håper kan være opplysende. Denne artikkelen er avkortet og uthevet av nettsideansvarlig, men finnes også på nettsiden uavkortet. Med Ellen Whites skrifter er det som med Bibelens, de må studeres under oppriktig bønn. 

Hvor viktig er "Profetiens Ånd?"

 

Utdrag fra «Veiledning for menigheten.» Bind 2, side 22 og 219-236 og videre 238-244

«Jeg kjenner deres fare. Dersom dere mister tilliten til vitnesbyrdene, vil dere bli ledet vekk fra den bibelske sannhet...  Det som dere ville ha minst tilbøyelighet til å ta imot, er kanskje nettopp det dere trenger mest. Gud og Satan arbeider aldri sammen. Vitnesbyrdene bærer enten Guds stemme eller Satans. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. Av fruktene skal dere kjenne dem. Gud har talt. Hvem skalv for hans ord?»

* * * * *

«I de brevene jeg skriver, i de vitnesbyrd jeg bærer, legger jeg fram for dere hva Herren har lagt fram for meg. Jeg skriver ikke en eneste artikkel i bladet som uttrykk for mine egne meninger. Det er alt sammen hva Herren har åpenbart for meg i syner — de dyrebare lysstrålene som skinner fra tronen.» (1882 «Testimonies», V, side  67.)( Veiledning For Menigheten, Bind  2, side 22)

 

...På de følgende sider gjengir jeg noen utdrag av det jeg i de siste 40 år har skrevet angående mine egne tidligste erfaringer i dette særskilte verk, samt hva Gud har vist meg angående Vitnesbyrdenes natur og betydning, måten de er kommet fram på og hvordan man bør betrakte dem.

…Det forekommer mange drømmer som stammer fra ting i det daglige liv og som Guds Ånd ikke har noe å gjøre med. Det er også falske drømmer, på samme måte som det er falske syner, som blir inspirert av Satans ånd. Men drømmer fra Herren blir i Guds Ord stilt i klasse med syner og er like sikkert frukten av Profetiens Ånd som tilfellet er med syner. Slike drømmer rommer i seg selv beviset på deres ekthet, når man tar hensyn til de mennesker som får dem, og til de omstendigheter de ble gitt under.

På grunn av at den advarsel og undervisning som er gitt i vitnesbyrd til enkelte personer, i like høy grad gjaldt mange andre, som ikke tydelig var blitt pekt ut på den måten, så det for meg ut til å være min plikt å utgi de personlige vitnesbyrd til gagn for menigheten. Da jeg i Vitnesbyrd nr. 15 skrev om nødvendigheten av å gjøre dette, uttalte jeg: «Jeg kjenner ikke noen bedre måte å fremholde mine anskuelser på om alminnelige farer og feil og om den plikt som hviler på alle dem som elsker Gud og holder hans bud, enn ved å gi ut disse vitnesbyrd. Det finnes kanskje ikke noen kraftigere og mer direkte måte jeg kan gjøre bruk av når jeg skal fremholde hva Herren har vist meg.»

I et syn som jeg fikk den 12. juni 1868, så jeg noe som fullt ut rettferdiggjør utgivelsen av personlige vitnesbyrd. Når Herren peker ut personlige tilfelle og spesifiserer deres synder, skjer det ofte at andre som ikke er blitt påvist i syner, anser det for avgjort at deres vandel er riktig, eller nesten riktig. Hvis noen blir irettesatt for en spesiell synd, bør brødre og søstre omhyggelig ransake seg selv for å se hvor de har feilet og hvor de har gjort seg skyldige i den samme synd. De bør være preget av en ydmyk bekjennelsens ånd. At andre mener om seg selv at de er rettferdige, gjør dem ikke rettferdige. Gud ser på hjertet. Det er på denne måten han prøver og ransaker sjelene. Når han straffer den enes synder, har han til hensikt å irettesette mange. Men dersom de unnlater å ta denne irettesettelsen til hjertet og roser seg med at Gud går deres feil forbi, fordi han ikke særskilt påpeker dem, bedrar de sin egen sjel og kommer til å bli innesluttet i mørke og overlatt til sine egne veier for å følge sine egne hjerters råd.

 

Det er mange som går uærlig fram mot sin egen sjel og som i høy grad bedrar seg selv med hensyn til sin sanne stilling overfor Gud. For å vise hva de som bekjenner seg til å være hans etterfølgere har i sine hjerter, gjør han bruk av slike midler og måter som best tjener hans hensikt. Han legger klart fram syndene hos noen for at andre på den måten kan bli advart og frykte og holde seg fra disse feil. Ved å ransake seg selv vil de kanskje finne at de gjør de samme ting som Gud fordømmer hos andre. Dersom de virkelig ønsker å tjene Gud og frykter for å støte ham, vil de ikke vente med å bekjenne sine synder og i ydmyk botferdighet omvende seg til Herren inntil disse synder blir påpekt. De vil holde seg fra slikt som ifølge det lys andre fikk, har vært mishagelig for Gud. Hvis derimot de som ikke går riktig fram, innser at de er skyldige nettopp i de synder andre er blitt irettesatt for, og likevel fortsetter på samme vanhellige måte, fordi de ikke særskilt er blitt nevnt, stiller de sin egen sjel i fare, og Satan får makt over dem så de må gjøre hans vilje.

… I disse personlige vitnesbyrd blir det talt til alle som er skyldige, selv om deres navn kanskje ikke er føyet til i det spesielle vitnesbyrd som ble gitt. Og dersom det er noen som går forbi og dekker over sine synder fordi deres navn ikke er særskilt nevnt, vil Gud ikke gi dem fremgang. De kan ikke gå fremad i det guddommelige liv, men de vil bli mørkere og mørkere inntil himmelens lys blir trukket helt tilbake.

…Jeg så at alle nøye bør ransake sine egne hjerter og sitt liv for å se om de ikke har begått de samme feil som andre ble irettesatt for, og om de advarsler som ble gitt til andre, ikke var beregnet på dem selv…

Angrende syndere har ingen grunn til å fortvile fordi de blir minnet om sine overtredelser og advart om den fare de svever i. Nettopp disse bestrebelser til deres eget beste viser hvor høyt Gud elsker dem og ønsker å frelse dem. For å arve evig liv behøver de bare å følge hans råd og gjøre hans vilje. Gud stiller fram syndene blant hans feilende folk for at de i den guddommelige sannhets lys må kunne se dem i all deres avskyelighet…

De er Guds representanter på jorden. Enhver synd hos dem skiller dem fra Gud og vanærer på en særlig måte hans navn ved å gi fiender av hans hellige lov anledning til å klandre hans sak og hans folk som han har kalt «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk,» for at de skulle forkynne hans dyder som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys. 1 Pet. 2, 9.

…Dersom de ville bli i hans kjærlighet og holde seg atskilt fra verden, ville han la sine særskilte velsignelser hvile over dem og la sitt lys skinne rundt omkring dem… Men dersom de unnlater å etterkomme hans vilje, dersom de fortsatt har så liten forståelse av verkets opphøyde karakter som de har hatt i den svunne tid, vil deres innflytelse og eksempel vise seg å være en fryktelig forbannelse. De vil gjøre skade, og ikke annet enn skade. Blodet av dyrebare sjeler vil bli funnet på deres klær.

…Interessen og hengivenheten for Guds sak er blitt mindre og mindre. Jeg spør: I hvilken retning har de som bekjenner seg til å ha tillit til Vitnesbyrdene, søkt å leve etter det lys som ble gitt dem? I hvilken retning har de aktet på de lærdommer som de har fått?

…Guds Ord inneholder en overflod av alminnelige prinsipper for å danne riktige livsvaner, og vitnesbyrdene, både de alminnelige og de private, har til hensikt å gjøre dem enda mer oppmerksomme på disse prinsipper.

…De skrevne vitnesbyrd skal ikke gi nytt lys, men gi hjertet et levende inntrykk av de inspirerte sannheter som alt er blitt åpenbart.

… men Gud har gjennom vitnesbyrdene forenklet de store sannhetene som alt er gitt, og på den måten han selv har valgt, lagt dem fram for folket for på den måten å vekke og påvirke deres sinn, for at alle skal være uten unnskyldning.

…Vitnesbyrdene skal ikke forringe Guds Ord, men opphøye det og lede tankene hen til det, for at sannheten i sin enkle skjønnhet må kunne gjøre inntrykk på alle.

…Gud har gitt meg myndighet til å si til dere at ikke en eneste ny lysstråle gjennom vitnesbyrdene vil skinne på deres sti før dere gjør en praktisk bruk av det lys som alt er gitt. Herren har omhegnet dere med lys, men dere har ikke satt pris på lyset. Dere har trådt det under føtter…

Jeg henviste dem til det gamle Israel. Gud ga dem sin lov, men de ville ikke lyde den. Så ga han dem seremonier og forordninger for at de skulle tenke på Gud når de levde etter dem. De var så tilbøyelige til å glemme ham og hans krav til dem at det var nødvendig å holde sitt sinn våkent så de kunne innse sin plikt til å lyde og ære sin skaper. Hadde de vært lydige og gjerne villet holde Guds bud, ville det ikke ha vært nødvendig med alle disse seremonier og forordninger.

Dersom det folk som bekjenner seg til å være Guds eget klenodie, ville følge hans krav, slik som disse blir påpekt i hans Ord, ville det ikke ha blitt gitt særskilte vitnesbyrd for å få dem til å forstå sin plikt og for å gjøre dem oppmerksom på sin syndighet og den fryktelige fare det ligger i å la være å lyde Guds Ord. Samvittigheten er blitt sløvet fordi lyset er blitt satt til side, forsømt og forsmådd.

Det sto En ved min side og sa: «Gud har oppreist deg og pålagt deg å tale til folket og å påvirke hjerter på en måte som han ikke har gjort med noe annet menneske. Han har passet dine vitnesbyrd til på en slik måte at de svarer til behovet hos dem som trenger hjelp. Du må ikke la deg påvirke av spott, hån, forakt og fornærmelse. Dersom du skal kunne være Guds særskilte redskap, må du ikke støtte deg til noen, men holde fast ved ham alene og på samme måte som den klyngende vinstokken la dine slyngtråder omslutte ham. Han vil gjøre deg til et middel som han kan sende sitt lys gjennom til folket. Du må hver dag samle styrke fra Gud for å kunne være væpnet, slik at dine omgivelser ikke skal tilsløre eller formørke det lys han har latt skinne på sitt folk gjennom deg. Satan har den særskilte hensikt å hindre dette lys i å komme til Guds folk, som så inderlig trenger det under disse siste dagers farer.

Din fremgang avhenger av din enfoldighet. Så snart du viker bort fra denne og tillemper dine vitnesbyrd etter noen annens mening, er det forbi med din kraft. Nesten alle ting i denne tid er pyntet på og blitt uvirkelig. Verden har en overflod av vitnesbyrd som blir gitt for å behage og fortrylle i øyeblikket og for å opphøye selvet. Ditt vitnes-byrd er av en annen art. Det skal nå ned til livets småting, bevare den svake tro fra å visne hen og innprente de troende hvor nødvendig det er å skinne som lys i verden.

Gud har gitt deg ditt vitnesbyrd for å vise den frafalne og synderen deres sanne tilstand og det umåtelige tap de lider dersom de fortsetter et liv i synd. Gud har innprentet dette for deg ved å åpenbare det i ditt syn, på en måte som han ikke har åpenbart det for noen annen nålevende, og i forhold til det lys han har gitt deg, vil han holde deg ansvarlig. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Sak. 4, 6. «Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder! » Es. 58, 1. »

... Det ble vist meg at det var noen som kunne ta imot de offentlige synene fordi de bedømte treet etter dets frukter. Andre ligner den tvilende Tomas. De kan ikke tro på vitnesbyrdene som er kommet ut, heller ikke vil de la seg overbevise gjennom andres vitnesbyrd, men de må selv se og ha beviset. Slike må ikke settes til side. Det bør vises dem langvarig tålmodighet og broderlig kjærlighet, inntil de finner sitt standpunkt og blir grunnfestet enten for eller imot. Dersom de kjemper imot synene som de ikke har kjennskap til, og dersom de går så langt i sin motstand at de motarbeider det som de ikke har hatt noen erfaring i, . . . bør menigheten vite at de er på feil vei.» *«Testimonies», I, side 328 (1862).

Noen av våre brødre hadde hatt lang erfaring i sannheten og hadde i årevis hatt kjennskap til meg og min gjerning. De hadde beviser for at Vitnesbyrdene var sannferdige og hadde fremholdt sin tro på dem. De hadde følt Guds Ånds mektige tilskyndelse til å vitne om sannheten i dem. Når slike ble tilrettevist gjennom Vitnesbyrdene og likevel satte seg opp imot dem og i det skjulte arbeidet for å svekke deres innflytelse, ble det vist meg at man bør opptre bestemt overfor dem, for de vil kunne bringe i fare dem som mangler erfaring.

Det aller første nummer av Vitnesbyrdene som kom ut, advarer mot uforstandig å bruke det lys som Guds folk således har fått. Jeg uttalte at noen hadde fulgt en uklok fremgangsmåte. Når de hadde holdt fram sine anskuelser for ikketroende og var blitt spurt om beviser, hadde de lest fra mine skrifter istedenfor å ty til Bibelens bevis. Det ble åpenbart for meg at en slik fremgangsmåte var inkonsekvent og ville vekke fordom mot sannheten hos ikketroende…

«Noen av predikantene står langt tilbake. De bekjenner seg til å tro det vitnesbyrd som er båret fram, og noen gjør skade ved å gjøre dem til en jernhard regel for slike som ikke har noen erfaring angående dem, men selv etterlever de dem ikke. De har gjentatte ganger tatt imot vitnesbyrd som de helt og fullt har satt seg ut over. Slike handler ikke konsekvent.» **«Testimonies »,I, side 369 (1863).A

La Vitnesbyrdene bli dømt etter fruktene. Hva er ånden i deres lære? Hvordan har følgen av deres innflytelse vært? Alle som ønsker det, kan få kjennskap til fruktene av disse syner. I 17 år**Skrevet i 1862. har det behaget Gud å la dem overleve og bli styrket under motstanden fra Satans makter og under innflytelsen av menneskelige redskaper, som har støttet Satan i hans gjerning.

…Enten stammer Vitnesbyrdene fra Guds Ånd eller fra djevelen.

…En makt har drevet meg til å irettesette og straffe synder som jeg ikke hadde tenkt på. Er dette arbeid i de siste 36 år*Skrevet i 1882. fra det høye eller fra det dype?

…Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.» Matt. 7, 15—20. Her er en prøvesten som alle kan gjøre bruk av hvis de vil. De som virkelig ønsker å kjenne sannheten, kan finne tilstrekkelig bevis for sin tro.

Det er Satans plan å svekke Guds folks tro på Vitnesbyrdene... Deretter følger skepsis angående de vitale punkter i vår tro, grunnpillarene for vårt standpunkt, deretter tvil med hensyn til De hellige skrifter, og så går veien nedover mot fordervelse. Satan vet at når man begynner å tvile på Vitnesbyrdene og oppgi dem som man engang trodde på, vil de forførte ikke stanse her. Han fordobler sine anstrengelser inntil han fører dem ut i åpent opprør som ikke kan leges, og som ender med ødeleggelse. Mens de gir plass for tvil og vantro med hensyn til Guds verk og nærer mistillit og hjerteløs skinnsyke, forbereder de seg selv på fullstendig bedrag. Med bitre følelser setter de seg opp mot dem som våger å tale om deres villfarelser og irettesetter deres synder.

Et vitnesbyrd til unge menn, først utgitt i 1880, uttaler følgende med hensyn til dette punkt: «En rådende tvil angående Guds Ånds vitnesbyrd øker stadig. Disse unge mennesker oppelsker spørsmål og tvil istedenfor å fjerne dem, fordi de ikke kjenner til vitnesbyrdenes ånd og kraft og deres vekt.»

Det ble åpenbart for meg at mange hadde så liten åndelighet at de ikke forsto verdien av vitnesbyrdene eller deres sanne formål. De talte lettsindig om vitnesbyrdene som Gud har gitt til gagn for sitt folk, satte seg til doms over dem, uttalte sin mening og kritiserte dette og hint mens de heller burde ha holdt hendene for sine leper og kastet seg i støvet. De kunne nemlig ikke forstå og vurdere vitnesbyrdenes ånd fordi de kjente så lite til Guds Ånd. . . .

Mister dere tilliten til Vitnesbyrdene, kommer dere til å bli ført bort fra Bibelens sannhet…

Mine brødre, vær på vakt mot et ondt og vantro hjerte. Guds Ord er tydelig og nøye i sine restriksjoner. Det griper inn i deres selviske tilbøyeligheter, og derfor vil dere ikke lyde det. Hans Ånds vitnesbyrd leder deres oppmerksomhet til Skriften, peker ut deres karaktermangler og straffer deres synder. Derfor akter dere ikke på det. Og for å forsvare deres kjødelige handlemåte og deres lyst til makelighet begynner dere å tvile på om Vitnesbyrdene er fra Gud. Dersom dere ville følge deres lærdommer, ville dere bli overbevist om deres guddommelige opprinnelse. Husk på at vantro ikke påvirker Vitnesbyrdenes sannferdighet. Dersom de er fra Gud, vil de bestå.

Det er blitt vist meg at tvil overfor Vitnesbyrdene som kommer med advarsel, oppmuntring og irettesettelse, stenger lyset ute fra Guds folk. Vantro lukker deres øyne så de er uvitende om sin sanne tilstand. De mener at Guds Ånds vitnesbyrd med irettesettelse ikke er nødvendig, eller at det ikke gjelder dem. Slike trenger mest til Guds nåde og til åndelig syn for å kunne oppdage sin mangel på åndelig erkjennelse.

Mange som er falt bort fra sannheten, gir som grunn for sin handlemåte at de ikke tror på Vitnesbyrdene. Spørsmålet er nå: «Vil de gi avkall på sin avgud, som Gud fordømmer, eller vil de fortsette sin uriktige ferd, følge sin tilbøyelighet og forkaste det lys som Gud har gitt dem og som fordømmer akkurat de tingene de har lyst til? Spørsmålet som de må avgjøre, er dette: «Skal jeg fornekte meg selv og ta imot Vitnesbyrdene som fra Gud, når de anklager meg for mine synder, eller skal jeg forkaste Vitnesbyrdene, fordi de peker ut min synd? »

I mange tilfelle blir Vitnesbyrdene mottatt fullt ut, synden og selvoverbærelsen blir avbrutt, og en reform begynner straks i samsvar med det lys Gud har gitt. I andre tilfelle blir det holdt fast ved syndige nytelser. Vitnesbyrdene blir forkastet, og overfor andre blir det fremført mange falske unnskyldninger for at man nekter å ta imot dem. Den virkelige årsaken blir ikke angitt, nemlig mangel på moralsk mot — en vilje, styrket og behersket av Guds Ånd til å fornekte skadelige vaner.

…Det er ikke Guds hensikt å få vekk enhver grunn til vantro. Han gir åpenbare beviser som omhyggelig må undersøkes med et ydmykt sinn og en lærvillig ånd. Alle bør treffe en avgjørelse på grunnlag av bevisenes vekt. Gud gir den oppriktige tilstrekkelige bevis for troen, men den som vender seg bort fra bevisenes vekt, fordi det er enkelte ting han ikke kan gjøre klart for sin menneskelige forstand, vil bli etterlatt i vantroens og uvisshetens kalde, isnende atmosfære og lide skibbrudd på troen. . . .

De som åpent forkaster Vitnesbyrdene eller som nærer tvil angående disse, er ikke de eneste som er kommet ut på farlig grunn. Å ringeakte lyset er det samme som å forkaste det.

Noen av dere kan anerkjenne irettesettelse med munnen, men dere tar ikke imot den av hjertet. Dere fortsetter som før, bare mindre mottagelige for Guds Ånds innflytelse, blir mer og mer forblindet, har mindre visdom, mindre selvbeherskelse, mindre moralsk styrke, og mindre nidkjærhet og smak for religiøse øvelser. Dersom dere ikke omvender dere, kommer dere til slutt til helt å gi avkall på Gud. Det har ikke inntrådt noen avgjort forandring i deres liv når irettesettelsen er kommet, fordi dere ikke har innsett og forstått deres karaktermangler og den store motsetning mellom deres liv og Kristi liv. Hva hjelp er det i deres bønner når dere nærer urett i deres hjerter? Dersom dere ikke foretar en gjennomgripende forandring, vil dere i løpet av kort tid bli trette av irettesettelse slik som tilfellet var med Israels barn, og på samme måte som de kommer dere til å falle fra Gud.

Mange går fram i åpenbar strid med det lys Gud har gitt sitt folk, fordi de ikke leser de bøkene som i form av råd, tilrettevisning og advarsler inneholder lys og kunnskap.

Predikanter og medlemmer bør huske på at evangeliets sannhet virker forherdende når den ikke frelser… Jo mer selvet blir opphøyet, desto mer vil troen på Guds Ånds vitnesbyrd avta. De som stoler helt på seg selv, kommer til å se mindre og mindre av Gud i hans Ånds vitnesbyrd.

 «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» Åp. 3, 17. Når Guds Ånd erklærer i et irettesettende budskap at dette er hans tilstand, kan han ikke se at budskapet er sant. Skal han derfor forkaste advarselen? Nei.

Gud har gitt tilstrekkelig bevis, slik at alle som ønsker det, kan forvisse seg om Vitnesbyrdenes natur. Og når de har erkjent at de er fra Gud, er det deres plikt å ta imot irettesettelsen selv om de ikke kan innse det syndige i sin handlemåte. Dersom de fullt ut forsto sin tilstand, hvilket behov ville det da være for å bli irettesatt? Fordi de ikke kjenner den, fremholder Gud den for dem i nåde for at de må kunne omvende seg og gjennomføre en reform før det blir for sent. De som forakter advarselen, vil bli overgitt til blindhet overfor selvbedrag. Men de som gir akt på den og med nidkjærhet tar fatt på å skille seg med sine synder for å kunne oppnå de nødvendige dyder, vil lukke hjertedøren opp så den kjære Frelser kan komme inn og bo hos dem. De som har den inderligste forbindelse med Gud, er de som kjenner hans røst når han taler til dem. De som er åndelige, fatter åndelige ting. De vil være takknemlige for at Herren har pekt ut deres villfarelser. (1889  «Testimonies», V, side 654—683.) (Utdrag fra «Veiledning for menigheten.» Bind 2, side 219-236)

 

 

Utdrag fra «Veiledning for menigheten.» Bind 2, side 238-244

Noen har inntatt det standpunkt at de advarsler, råd og tilrettevisninger som Herren har gitt ved sin tjenerinne, ikke bør tillegges større vekt enn formaninger og advarsler fra andre kilder, dersom de da ikke i hvert enkelt tilfelle kommer gjennom et særskilt syn. I noen tilfelle er det blitt fremholdt at når jeg har gitt et vitnesbyrd til menigheten eller til enkelte personer, er det fordi jeg har tatt imot brev fra menighetsmedlemmer og på den måten er blitt påvirket til å skrive som jeg gjorde. Det har vært dem som har påstått at vitnesbyrd som sies å være gitt ved Guds Ånd, bare var uttrykk for min mening som har grunnet seg på opplysning samlet fra menneskelige kilder. Denne påstand er fullstendig uriktig.

Når vårt folk inntar dette standpunkt, kan Guds særskilte advarsler og råd gjennom Profetiens Ånd ikke ha noen innflytelse hos dem til å fremkalle en reform i liv og karakter. Herren gir ikke et syn for å avhjelpe enhver kritisk situasjon som måtte oppstå i den skiftende innstilling blant hans folk under utviklingen av hans verk. Men han har vist meg at hans måte å behandle sin menighet på i tidligere tider har vært at han har påvirket sine utvalgte tjeneres sinn med inntrykk av hans saks og enkelte menneskers behov og farer og pålagt dem den byrde å gi råd og advarsel.

På den måten har Gud i mange tilfelle gitt meg lys angående særskilte karaktermangler hos medlemmer i menigheten og angående farene for den enkelte og for saken, dersom disse manglene ikke blir fjernet. Under visse omstendigheter er dårlige tendenser tilbøyelige til å bli sterkt utviklet og befestet, og til å virke skadelig på Guds sak og ødeleggende på det enkelte menneske. Når spesielle farer truer Guds sak eller særskilte personer, hender det til tider at det kommer en meddelelse fra Herren enten i en drøm eller et syn om natten, og disse tilfelle blir fremstilt levende for mitt sinn. Jeg hører en stemme si til meg: «Stå opp og skriv. Disse sjelene er i fare. » Jeg følger påvirkningen av Guds Ånd, og pennen min skildrer deres sanne tilstand. Når jeg er på reise og står fram for folket på forskjellige steder, bringer Herrens Ånd tydelig fram for meg de tilfelle jeg har sett og gjenoppliver den saken som tidligere ble vist meg.

I de siste 45 år*Skrevet i 1889. har Herren åpenbart for meg hva hans sak trengte til, og vist meg personers forhold på alle erfaringers område og også vist hvor og hvordan de har unnlatt å fullkomme en kristelig karakter. Hundrevis av menneskers liv er blitt fremstilt for meg, og det som Gud godkjenner, og det han fordømmer, er blitt lagt klart fram for meg. Gud har åpenbart for meg at dersom en vis fremgangsmåte blir fulgt, eller dersom visse karaktertrekk blir opprettholdt, vil det føre visse følger med seg. På den måten har han undervist og opplært meg, for at jeg måtte kunne se de farer som truer sjelene, og belære og advare hans folk med linje på linje og bud på bud, så de ikke skulle være uvitende om Satans anslag, men kunne unnfly hans snarer.

Den oppgaven Herren særlig har lagt på meg, er å tilskynde unge og gamle, lærde og ulærde til selv å ransake Skriftene, og gjøre det klart for alle at lesningen av Guds Ord vil utvikle ånden, øke enhver åndsevne og gjøre forstanden skikket til å arbeide med dype og vidtrekkende sannhetsproblemer. Videre å forvisse alle om at en klar kunnskap om Bibelen overgår all annen kunnskap, fordi den gjør menneskene til hva de skulle være etter Guds bestemmelse. «Dine ords åpenbaring opplyser, den gjør enfoldige forstandige.» Sal. 119, 130.

Kan jeg med det lys som granskingen av Guds Ord har gitt meg, med den spesielle kunnskapen som er gitt angående enkelte medlemmer blant hans folk under alle slags forhold og alle slags erfaringer, være likså uvitende, likså uviss i mitt sinn og likså åndelig blind nå som jeg var ved begynnelsen av denne erfaring? Vil mine brødre si at søster White har vært så sløv som elev at hennes forståelse i denne retning ikke er bedre enn den var da hun først begynte i Kristi skole for å bli opplært og utdannet til en særskilt oppgave? Har jeg ikke en større forståelse av Guds folks plikter og farer enn de har som disse ting aldri er blitt fremstilt for? Jeg ønsker ikke å vanære min skaper ved å innrømme at alt dette lys, all denne tilkjennegivelse av hans veldige kraft i mitt arbeid og i min erfaring har vært verdiløs, at det ikke har utviklet min dømmekraft eller gjort meg bedre skikket til hans oppgave.

Når jeg ser menn og kvinner følge akkurat den vei og oppelske nettopp de trekk som har stilt andre sjeler i fare og skadet Guds sak, og som Herren har irettesatt gang på gang, hvordan skulle jeg da kunne annet enn bli engstelig? Når jeg ser fryktsomme sjeler bli trykket av en følelse av sine ufullkommenheter, men likevel samvittighetsfullt forsøker å gjøre det som Gud har sagt er rett, og når jeg vet at Gud med et smil ser ned på dem og betrakter deres trofaste bestrebelser, skal jeg da ikke tale et oppmuntrende ord til disse stakkars, skjelvende hjerter? Skal jeg være taus fordi hvert enkelt personlig tilfelle ikke direkte er påpekt for meg i et syn?

«Men når vekteren ser sverdet komme og ikke støter i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort noen av dem, da blir han tatt bort for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd. Og du menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. » Esek. 33, 6—9.

I en drøm jeg nylig hadde, ble jeg ført fram for en forsamling av mennesker. Noen av dem gjorde forsøk på å tilintetgjøre inntrykket av et overmåte høytidelig advarende vitnesbyrd som jeg hadde gitt dem. De sa: «Vi tror på søster Whites vitnesbyrd. Men når hun forteller oss noe som hun ikke direkte har sett i et syn angående det spesielle til-felle som det dreier seg om, har hennes ord ikke større betydning for oss enn hva enhver annen måtte si. » Herrens Ånd kom over meg, og jeg reiste meg opp og irettesatte dem i Herrens navn. Jeg gjentok hovedinnholdet av det som er sitert ovenfor angående vekteren. Disse ord, sa jeg, kan passende brukes på dere og på meg.

…Hvis dere, mine brødre, som i mange år har hatt kjennskap til meg og mitt arbeid, inntar det standpunkt at mitt råd ikke har større verdi enn deres som ikke spesielt er blitt oppdratt til denne gjerningen, så be meg ikke om å samarbeide med dere. For når dere inntar et slikt standpunkt, vil dere uunngåelig motarbeide innflytelsen av min virksomhet. Dersom dere føler dere likså trygge når dere følger deres egne tilskyndelser som når dere følger det lys som blir gitt ved Guds utvalgte tjener, så gjør dere det på egen risiko. Dere kommer til å bli dømt fordi dere forkastet det lyset som var sendt dere fra himmelen.

Mens jeg var i ... , kom Herren til meg i nattens timer og talte dyrebare og oppmuntrende ord angående mitt arbeid og gjentok det samme budskapet som jeg hadde fått flere ganger tidligere. «Når de ringeakter og forkaster det vitnesbyrd jeg har pålagt deg å bære fram, er det ikke deg de har ringeaktet, men meg.»

Dersom de som er hovmodige og fulle av selvovervurdering, uhindret fortsetter sitt løp, hvordan vil da forholdene bli i menigheten? Hvordan skal man kunne rette på de feil som finnes hos disse viljesterke, ærgjerrige menneskene? Ved hvilke midler skal Gud kunne nå dem? Hvordan skal han kunne sette sin menighet i rette skikk?...

Dersom disse mennesker ikke ydmyker sine hjerter for Gud, og dersom de fortsatt gir rom for Satans innskytelser, vil tvil og vantro ta sjelen i eie, og de kommer til å se allting i et uriktig lys. La tvilens frø engang bli sådd i deres hjerter, så vil de komme til å samle inn en rik høst. De vil komme til å vise mistillit og vantro overfor sannheter som er fulle av skjønnhet for andre, slike som ikke har lært seg opp til vantro…

Har Gud noen gang åpenbart for disse selvbedratte sjeler at ingen irettesettelse eller tukt fra ham skal ha noen betydning for dem dersom den ikke kommer direkte gjennom et syn? Jeg stanser ved dette punkt fordi den stillingen mange inntar angående dette, er en Satans fortryllelse for å ødelegge sjeler. Når han har besnært og svekket dem ved sitt sofisteri slik at de fortsatt gjør Guds Ånds gjerning virkningsløs når de blir irettesatt, vil hans seier over dem være fullstendig…

Gud har gitt meg en utpreget og høytidelig erfaring i forbindelse med dette verk, og dere kan være overbevist om at så lenge mitt liv blir spart, vil jeg ikke holde opp med å la advarselens røst lyde etter som Gud tilskynder meg til det, enten menneskene hører det eller ikke. Jeg har ingen særskilt visdom i meg selv. Jeg er bare et redskap i Herrens hånd til å utføre den oppgaven han har lagt på meg. De lærdommer jeg har gitt med penn eller munn, har vært et uttrykk for det lys Gud har gitt meg. Jeg har søkt å fremholde for dere de prinsippene som Guds Ånd i årevis har innprentet i mitt sinn og skrevet i mitt hjerte.

Og nå, brødre, ber jeg dere innstendig om ikke å stille dere mellom meg og folket og skyve vekk det lys Gud ønsker skal komme til dem. La ikke deres kritikk rive all vekt, all betydning og kraft vekk fra Vitnesbyrdene. Tro ikke at dere kan skjære dem i stykker så de svarer til deres egne idéer, mens dere påberoper dere at Gud har gitt dere evnen til å forstå hva som er lys fra himmelen og hva som bare er uttrykk for menneskelig visdom. Dersom Vitnesbyrdene ikke taler i overensstemmelse med Guds Ord, så forkast dem. Kristus og Belial kan ikke forenes. For Kristi skyld, prøv ikke å forville folkets begreper ved menneskelig spissfindighet og tvil, så dere gjør det arbeid til intet som Herren ønsker å utføre. Gjør ikke ved deres mangel på åndelig innsikt dette Guds redskap til en forargelsens klippe som vil lede mange til å snuble og falle og bli besnæret og fanget. (1889 — «Testimonies», V, side 683—691.) (Utdrag fra «Veiledning for menigheten.» Bind 2, side 238-244)

 

 

 

 

Spørsmål til ettertanke:

Hva sier Guds ord om Sønnen, er Han frembrakt/ utgått/ født av Gud? 

Er Jesus Kristus Gud Faders Sønn, fra evighet av, i bokstavelig forstand?

Hvem er visdommen i Ordsp. 8. 22 - 31? Er ikke det Guds Sønn?

Sier ikke Paulus, at vi forkynner Kristus som Guds Kraft og Guds visdom?

Hadde Gud en Sønn i himmelen Han kunne sende til jorden for å frelse oss?  

Hvem var Jesu Far her på jorden, var det Gud Fader eller "Gud Ånden"?

Sier Guds ord at èn Gud har åpenbart seg i tre personer, som så er èn Gud?

Tror vi på 1 eller 3 Guder når vi tror på Gud Fader, Gud Sønnen og Gud Ånden?

Er vi mennesker ikke mennesker  fordi våre foreldre er mennesker? 

   

Er Jesus Kristus ikke Gud fordi Hans Far er Gud? Hva annet kan Han være!

Er det ikke bare èn Ånd, Faderens og Sønnens Ånd?

Hvor mange Talsmenn har vi som går i forbønn for oss hos Faderen?

Hvem skal bo i hjertet vårt, er det Faderens og Sønnens Ånd, eller er det "Gud Ånden"?

Er det ikke ved deres Ånd, at Faderen og Sønnen bor i våre hjerte?

Er ikke Herren Ånden? Er det ikke i Jesu Ånd vi kan få frihet fra synd?

Er ikke den annen Adam, Kristus fra himmelen, blitt til en livgivende Ånd?

Tror vi ikke at Trøsteren, som kom på pinsedagen, er vår himmelfarne Herre?

Sier ikke profetiens Ånd, at det er bevist at Frelseren er vår Talsmann?

Sier ikke profetiens Ånd, at sannhetens Ånd var Kristus?

Hvis vi ikke tror på profetiens Ånd, hvem er det da sin Ånd vi tror?

 

Sidekart Powered by gp|Easy CMS