Hvem var Ellen G. White?

 

Ellen Gould Harmon ble født den 26 november 1827 i byen Gorham i Maine USA. Hun ble senere gift med James Springer White, (1821-1881) som var en kraftfull evangelist. Ellen White, hennes mann James White, og en person ved navn Joseph Bates (1792-1872), var noen av de tidligste pionerer i Syvendedags Adventistsamfunnet.
 
Da Ellen Harmon var 17 år gammel begynte hun å få syner fra Gud. Fordi hun hadde vært svakelig og syk i mange år, og hennes nærmeste var redd at hun kunne dø når som helst, trodde mange at hennes syner var et utslag av hysteri og innbilning. Pastor J. Loughborough var øyenvitne til ca. 50 av hennes syner, han fortalte hva som var karakteristisk for Ellen White når hun fikk et syn.
 
Vi leser: ”Når hun får et syn, begynner hun med et trefoldig gledesutbrudd: ”Herlig, herlig, herlig” som gir gjenlyd, det andre og især det tredje er svakere, men mer jublende enn det første, idet stemmen synes å komme fra en person som er langt borte og nesten uten for hørevidde. I 4-5 sekunder synes hun å synke sammen som en person som besvimer, eller som en som har mistet sin styrke; så ser det ut til at hun plutselig får overnaturlig styrke, idet hun noen ganger straks står opp og går omkring i rommet. Med mellomrom beveger hun hendene og armene, mens hun peker til høyre og venstre, idet hun dreier på hodet. Alle disse bevegelsene blir utført på en yndefull måte.
 
Det er umulig for noen å flytte hennes hånd eller arm fra en hvilken som helst stilling. Hennes øyne er alltid åpne, men hun blunker ikke. Hennes hode er løftet, og hun ser oppad, ikke med et tomt blikk, men med et behagelig ansiktsuttrykk, som kun skiller sig fra det normale ved at hun synes å se vedvarende på en fjern gjenstand. Hun trekker ikke pusten, og likevel slår hennes puls regelmessig, og hennes ansiktsfarge er den samme som under normale forhold.” (The Great Second Advent Movement, side 204, 205.)
 
For å vise at Ellen Whites tilstand under et syn var noe annet enn hysteri ønsket hennes mann at leger og skeptikere som var tilstede, skulle få undersøke og vurdere henne, og eventuelt kalle henne bort fra synet. En kjent lege ved navn M. G. Kellogg fortalte om et tilfelle i Michigan den 29.05.1853: ”Fru White fikk et syn, som varte i 20 – 30 minutter. Da synet begynte, syntes alle de tilstedeværende å føle Guds nærvær, og noen av oss hadde en følelse av at Guds Ånd hvilte kraftig på oss… Da utbrøt fru White plutselig sitt gledesstrålende: ”Herlig, herlig, herlig”, som mange ofte har hørt henne uttale, når hun fikk et syn. Pastor White reiste seg og fortalte forsamlingen at hans hustru hadde fått en åpenbaring.
 
Etter å ha fortalt hvorledes et syn ytrede seg, og at hun ikke trakk pusten, så lenge synet varte, tilbød han at enhver som ønsket det, kunne komme og undersøke henne.
En lege ved navn Drummond, som også var predikant hos førstedags adventistene, hadde tidligere sagt at hennes syner var av hypnotisk art, og at han godt selv kunne gi henne et sådan syn. Etter å ha undersøkt henne nøye, ble han blek og sa: ”Hun puster ikke.” –Jeg er sikker på at hun ikke pustet mens hun hadde sitt syn, og heller ikke gjorde det ved de mange andre episoder, hvor hun fikk åpenbaringer når jeg var tilstede.
 
Det var likeså bemerkelsesverdig når synet sluttet, som når det begynte. Det første tegn på at synet var forbi, var dette, at hun igjen begynte å trekke pusten. Det første åndedrag var dypt og langt, så det viste at hennes lunger hadde vært helt tømt for luft. Etter at hun hadde tatt det første åndedrag, gikk det flere minutter før hun igjen trakk pusten, og nå fyltes hennes lunger igjen helt likesom den første gangen. Så var det igjen en pause på to minutter, derpå kom en tredje innåndning, og åndedrettet var normalt.” (Samme, side 205, 206.)
 
I 1857 undersøkte en eldre lege ved navn Dr. Lord, som hadde praktisert i 50 år, Ellen White mens hun hadde et syn. Han sa: ” Hennes hjerte slår; men det er intet åndedrett. Der er liv, men lungene beveger seg ikke; jeg kan ikke forklare hennes tilstand.”
 
En januardag i 1861 ble en lignende undersøkelse gjort av en mann ved navn Dr. Brown. Han var spiritistisk medium, og hadde flere ganger uttalt at Ellen Whites syner var påvirket av spiritistisk innflytelse. Han hadde sagt at han kunne kalle henne bort fra et slikt syn. Nevnte dag var Dr. Brown tilfeldigvis til stede ved et møte, Ellen White fikk et syn mens hun satt på en stol, og doktoren ble oppfordret til å bevise at han kunne kalle henne tilbake fra det.
Han hadde bare så vidt kommet i gang med å undersøke henne, da han ble blek og skjelvende. Han sa: ”Hun puster ikke,” og så skyndte han seg mot utgangsdøren. Han ble stoppet av noen av de tilstedeværende, som sa: ”Gå tilbake og bring denne kvinnen ut av synet, som du har sagt du kan gjøre, hva er i veien?” Han sa: ”Gud alene vet det, la meg slippe ut av dette huset.” (Samme, side 210, 211)
 
Ellen White fikk overnaturlige krefter når hun hadde sine syner, for eksempel da hun tok en stor Bibel og holdt den i sin oppløftede hånd i ca. 20 minutter, mens hun bladde med den andre hånden og leste uten å se i boken.
Flere leger fikk også lov til å stikke henne med nåler, for å konstatere om hun var følsom for ytre påvirkninger, men hun   reagerte aldri på slikt. Man kan så spørre, hvilke budskaper fikk hun, og svaret må i all korthet bli: Synene gikk alltid ut på å minne om Kristi snare gjenkomst, og betydningen av å være rede til denne begivenhet.
Redaktøren av bladet ”Review and Herald”, F. M. Wilcox, skrev den 19.01.1922 om hennes gjerning som svar på spørsmål fra forskjellige lesere: ”Det formaner oss til likefremhet i livsførsel, til enkelhet i påkledning, til avholdenhet med hensyn til mat og drikke, til renhet i hjertet, til velgjørenhet og broderkjærlighet, til uselvisk oppofrelse og til alvorlig arbeid for sjelers frelse.”
 
Det bør bemerkes, at Ellen White aldri i sin undervisning har henvist til noe som kunne være til hennes personlige fordel. Guds godhet og Hans ønske om å berede et folk som er skikket for evigheten, har vært hovedtanken for all undervisning.
Ellen White har skrevet mer enn 20 forskjellige bøker om det som ble betrodd henne, og denne veiledning står også i dag til disposisjon for alle som måtte ønske det. Vi har alle en mulighet til å undersøke om ”ånden som talte,” var fra Gud eller ikke.
 
Da Ellen White døde den 16.07.1915, skrev redaktøren av New York Independent, Amerikas ledende religiøse tidsskrift, om hennes liv og arbeid og hennes betydning for Syvendedags Adventistsamfunnet:
”Naturligvis var denne læren basert på den strengeste tro på den hellige skrifts inspirasjon. Syvendedags Adventismen kunne ikke skapes på noen annen måte. Og profetiens gave forventedes ifølge løftet til ”den tiloversblitte menighet,” som hadde holdt fast ved sannheten. Denne troen medførte en stadig nidkjærhet og renhet i livet. Intet kristent samfunn overgår dem i moralsk karakter og religiøst alvor… Og i alt dette har Ellen G. White vært den inspirerende leder. Her er et edelt liv, og hun fortjener stor ære.”
 
Mange som i dag kaller seg Syvendedags Adventister, tror ikke på at Ellen White var Guds budbærer. Det er ikke vanskelig å finne negativ omtale av henne, vi vil bare oppfordre alle til å studere med et åpent sinn, og under bønn til Gud om veiledning. Vi vil avslutte med å sitere Ellen G. White, for å vise hvilke anbefalinger hun kan stå inne for.
 
”Da vi skilte oss fra kirkene, og gikk framover steg for steg i det lys Guds gav oss, tok vi den innstillingen at Bibelen, og Bibelen alene, skulle være vår veileder, og vi har aldri fjernet oss fra den innstillingen”… (Letter 105, 1903. Counsels to Writers and Editors, s 145)
 
”… Gud vil ha et folk på jorden som holder seg til Bibelen, og Bibelen alene som norm for alle doktriner og som basis for alle reformer. … Før vi skal akseptere noen doktrine eller forskrift skal vi kreve et klart ”så sier Herren” om saken”.  (Great Controversy, s.595)
 
 “Men ikke sitèr søster White. Jeg vil ikke at du noensinne skal sitere søster White før du står på trygg grunn, hvor du vet hvor du er. Sitèr Bibelen. Snakk om Bibelen. Den er full av mat, full av kraft.” (EGW Spalding and Magan collection, s. 174.1)
(Kilde, ”Et redskap i Guds hånd”. Utgitt av Adventistsamfunnet)

 

 

 

 

Spørsmål til ettertanke:

Hva sier Guds ord om Sønnen, er Han frembrakt/ utgått/ født av Gud? 

Er Jesus Kristus Gud Faders Sønn, fra evighet av, i bokstavelig forstand?

Hvem er visdommen i Ordsp. 8. 22 - 31? Er ikke det Guds Sønn?

Sier ikke Paulus, at vi forkynner Kristus som Guds Kraft og Guds visdom?

Hadde Gud en Sønn i himmelen Han kunne sende til jorden for å frelse oss?  

Hvem var Jesu Far her på jorden, var det Gud Fader eller "Gud Ånden"?

Sier Guds ord at èn Gud har åpenbart seg i tre personer, som så er èn Gud?

Tror vi på 1 eller 3 Guder når vi tror på Gud Fader, Gud Sønnen og Gud Ånden?

Er vi mennesker ikke mennesker  fordi våre foreldre er mennesker? 

   

Er Jesus Kristus ikke Gud fordi Hans Far er Gud? Hva annet kan Han være!

Er det ikke bare èn Ånd, Faderens og Sønnens Ånd?

Hvor mange Talsmenn har vi som går i forbønn for oss hos Faderen?

Hvem skal bo i hjertet vårt, er det Faderens og Sønnens Ånd, eller er det "Gud Ånden"?

Er det ikke ved deres Ånd, at Faderen og Sønnen bor i våre hjerte?

Er ikke Herren Ånden? Er det ikke i Jesu Ånd vi kan få frihet fra synd?

Er ikke den annen Adam, Kristus fra himmelen, blitt til en livgivende Ånd?

Tror vi ikke at Trøsteren, som kom på pinsedagen, er vår himmelfarne Herre?

Sier ikke profetiens Ånd, at det er bevist at Frelseren er vår Talsmann?

Sier ikke profetiens Ånd, at sannhetens Ånd var Kristus?

Hvis vi ikke tror på profetiens Ånd, hvem er det da sin Ånd vi tror?

 

Sidekart Powered by gp|Easy CMS